Australia dag 2 - Don't trust the locals

Australia Dag 2

Don’t trust the locals

Flyturen fra Bangkok gikk greit, litt lavere standard men kan ikke klage : ) På nabosetet satt en innfødt Brisbaner. Vi fikk snakket litt sammen og vist hverandre noen korte snutter fra våre hobbies lagret på telefoner. Han i hav med surfebrett og jeg i fjell med ski. H2O er et rimelig viktig element for oss på så mange måter, har jeg etterhvert skjønt. Vi snakket lite, hjalp hverandre høflig hele tiden og svarte kun med helt korte setninger, øyekast og nikk. Kanskje 10 nikk på like mange timer. Kunne ønsket meg litt mer liv i denne trauste sidemannen, men samtidig var det noe kjent og trygt med hans lavstemte og beskjedne vesen. Han fikk med seg alt, er hjelpsom og plagde ingen. Bra kar tenkte jeg, og siden jeg for en gangs skyld holdt kjeft mesteparten av tiden, tror jeg faktisk han tenkte det samme om meg. Det var en ørliten kime av kjærlighet i blikkene våre da vi skiltes. Godt å kunne bidra litt med å gi deg en rolig og trivelig tur tenkte jeg for meg selv. Ombord i flyet kjøpte jeg en Aviator F-series Traveller Collection exclusive world timer klokke. Fordi jeg lovte sønnen min å arve en Seiko world timer fra min tid i FN i Libanon, som ikke lengre gikk som den skulle. Det er kanskje slik at både FN systemet og klokka har sluttet å fungere som det skal. Nå får han arve en klokke som virker iallefall. Den er på handa resten av turen, for å konverteres til brukt status ved reisens slutt og slik unngå moms og skatt. Vel fremme i Brisbane var det høljeregn og mørkt. Og kaldt. Jeg måtte bare le litt, her som de normalt strever med tørke i åresvis, og så regner det den uka jeg kommer. Hostene mine undret seg også over dette sjeldne fenomenet. Perfekt for en nordmann, tenk å kunne være i Australia og slippe svette våkenetter på grunn av varme i et rom helt uten aircondition. Jeg sov nesten uvbrutt fra kl 22 til kl 15 neste dag. Vel oppe begynte praten rundt kaffe. Hosten min, en eldre hyggelig dame, viste seg faktisk å være en liten kaffe entusiast. Men god gammeldags kok kaffe, det hadde hun aldri smakt! Derfor handlet jeg espresso kaffe på 711 og startet ettermiddagen sammen med henne og en kar til med ekte kok-kaffe trekt på gammelmåten og karamell muffins til. Den smakte himmelsk sa hun. Jeg hadde smuglet inn litt mørk Premium Tranebær & Pekan Freiasjokolade og serverte det til. Da hun tok en bit av den og litt kaffe etterpå så den får smelte i munnen, knep hun øynene sammen i nytelse. Jeg tenkte at den internasjonale formelen for godt tilbehør til kok-kaffe er mørk sjokolade fra Freia. Jeg gikk ut på kvelden og undersøkte området litt. Det er et trivelig strøk oppover Ipswich street, mens det er en rimelig utrivelig reise nedover gata, sa verten. Dere skal straks få høre mer om hvorfor det er slik. På veien oppover gata en portal som er inngangen til en park som er til minne om en menig Sam Harvey, som døde etter langtids sykeleie i frankrike den 22.11, forøvrig tilfeldigvis datoen jeg er født. Han deltok i flere kriger, men strevde med å tilpasse seg den rolige hverdagen etter krigene. Pussig at de reiser en hel park til minne om en stakkars menig, tenker jeg for meg selv. Så mye oppmerksomhet for en så lavt rangert soldat er uvanlig? Men så ser jeg at parken er reist av damene i byen til minne om deres menn som falt i krigen. Jeg begynner å forstå. Parken har bare delvis belyste strekninger og mesteparten bader i et stummende mørke. Siden jeg er alene og liker å gå mine egne veier, bestemmer jeg meg der og da for å gå igjennom denne parken. Kanskje litt risky tenker jeg, og takene går hen til slottsparken i Oslo som ikke er helt trygg nattestid. Væpnet med en lykt montert fra off road sykkelen hjemme i Norge og godt humør går jeg likevel rett på. I parken er det et dypt mørke, og grenene henger lavt over veien. Slanger i trærne mon tro? Edderkopper? Jeg går litt forsiktig frem, siden Australia tross alt er hjemmet til verdens mest giftige kryp. Vel gjennom parken kommer jeg til en helt vanlig gate i et koselig boligstrøk, der en 10-12 litt fulle karer, kanskje Somaliere går sammen. Jeg lurer på om guttegjenger fra Afrika er så ille eller bra som de sier her hjemme. Noen hater de, mens andre sier de er snille som lam. Jeg bestemmer meg raskt for å teste det ut, og da på meg selv siden ingen andre melder seg frivillig. Kl 23 alene i en park med en kostbar klokke på handleddet må vel være det beste tidspunktet for å teste ut om folk er skurker eller ei? Jeg går med bestemte men rolige skritt mot denne ganske normat kledde ungdomsgjengen. Selv er jeg ikledt en flortynn orange Dynafit skalljakke og nyervervet blå Norrøna shorts, lave fjellsko og godt humør. Jeg spør ganske enkelt uskyldig om de kan hjelpe meg å finne veien til nærmeste Pub? De reagerer med vantro og spør hva jeg mener med det? Hvorfor tar jeg kontakt med de? -Bare prøver å finne trivelige folk her å ta noen øl sammen med, ja slike som dere, sier jeg kort med en uskyldig mine. De ler høyt. Disse intetanende karene vet ikke hva jeg egentlig pønsker på. Først nå legger jeg merke til at en strålende vakker jente er blandt de. Hmm, hun er altså trygg der? Kanskje bedre enn sitt rykte da. Han ene himler med øynene og spør om jeg er politi. Ja, kanskje det, godt mulig jeg er politi, sier jeg med en ironisk stemme. Det løste øyeblikkelig opp stemningen, nå står de tvikroket. Han med mest arr gir meg neven og halvt løftet meg i været. De spør litt om hvor jeg kom fra. Norge, sier jeg litt eplekjekt, kjenner ingen her jeg. Jeg setter opp en håpefull mine, som om at jeg trenger nye venner. De ler nå om mulig enda mere. Jeg fortsetter eksperimentet og spør nok en gang om veien, litt masete, men da tar faktisk en av de halvt kontakt, og sier lavt og i fullt alvor, med en mine som ikke kan misforstås - gå, nå! Disse karene her kommer til å drepe deg! Gå, fort! Jeg tar hintet og går derifra glad for at jeg fant ut sannheten. Hvordan det egentlig er i visse afrikanske gjenger. Noen er trygge blant sine egne, til og med den vakreste jente, men er du ikke med i flokken er du muligens ferdig. At noen av disse gjengene er livsfarlige er det ingen tvil om. Iallefall er nok denne gjengen det. Med mindre du er en inbesil idiot fra Norge som får de til å le lenge og høyt. Og at selv i slike gjenger finnes det kjærlighet. For hverandre og en som kommer alene. Og at i gjengen finnes det en som er villig til å stå imot de andre og advare om faren som truer. Overalt i verden finnes det vakre mennesker, ondskap, humor, kjærlighet og litt galskap - og farlige gjenger. Jeg humrer stille for meg selv mens jeg haster gjennom parken, tilbake til der jeg kom fra. Kjenner plutselig at jeg er merkelig tørr i munnen og litt tørst.

Turen går så videre og jeg passerer en del pub’er. Et stort sted for gambling, et utall restauranter. Jeg stikker innom en og spør det som for meg, og de som kjenner meg, er det mest naturlige spørsmålet i verden. Hvor selger de den beste pizzaen her i området? Noen minutter senere befinner jeg meg på CRUST gourmet pizza bar. Min type bar, definitivt! De har all slags pizza der, og ikke hyllemeter med alkohol. Jeg velger ut et nydelig bakverk med pepperoni og ananas. På vei tilbake kommer jeg over et aldeles nydelig trehus, med sirlig utskjært tredekor og en duvende, litt forfalt hage. På verandaen står en stor gassgrill. Himmelen, tenker jeg. Jeg snur meg og blir oppmerksom på at det står en kirke tvers ovenfor huset. Kan dette ha vært presteboligen en gang i tiden, tenker jeg for meg selv. Synd at det forfaller. Vel tilbake, møter jeg en lokal mann som venter på bussen. Med kveldens oppdrag i minne, der målet er å finne ut om nabolaget er trygt, snakker jeg litt med han og spør om det er noe turister her bør passe seg for? Han sier, ne-ei, her har han vokst opp, og her er det virkelig trygt. Ingenting å bekymre seg for! Han ser fornærmet ut. Jeg sier bare en ting: DONT TRUST THE LOCALS.

Du kan lese mer om parken, klikk her  
Mary Immaculate Curch klikk her.