Australia dag 22 - Sirkelen sluttes

Australia dag 22
Sirkelen sluttes

Jeg er på flyplassen i Brisbane, på vei til Oslo via bangkok.
Jeg faller i tanker om at rett før jeg skulle dra, traff jeg på det som var hybelkameratene mine i Ipswich Street. Du forsvant? Sier de noe undrende. Hvor har du vært? Jeg forteller litt om at jeg stakk fra været, og hva man kunne finne på i Cairns.
Her er det bare 1 grad nå. Han spør litt om episoden i parken. Det er vel det samme i hele verden med guttegjenger og parker, sier han. Selv har han hatt en lignende opplevelse bare for noen dager siden, sier han idet jeg trekker pusten. Det er litt vanskelig sier han. En guttegjeng fra afrika plukket steiner for å bruke som slosshansker. Jeg var alene, men siden jeg er kokk hadde jeg med en koffert full av kniver. De kunne bare ha prøvd seg, med mine 100 kg skulle de ha fått kamp, sier han og gliser bredt. Men så blir han alvorlig. Mange er under 16 år. De er så unge. Og dessuten kommer jeg selv i trøbbel dersom det skulle bli bråk. Gratis advokat har de også. Samme i Norge sier jeg. Han forteller videre. En av de går rett på meg og stirrer meg i øynene. Jeg viser ikke frykt så han tar en ekstra runde. De skulle til å gå på meg, så jeg fant frem knivene og hadde de lett tilgjengelig. Men plutselig forsvinner de, og jeg hører lyden av fire dører som smeller igjen. Der kommer det 4 politi rundt hjørnet. Det går opp for meg at jeg står der alene, sent på kvelden, med japanske kokkekniver av beste kvalitet frem i dagen, uten noen god forklaring. Nå er det plutselig jeg som kan komme i trøbbel, sier han. Og her er problemet, de slipper inn masse folk fra afrika, de fleste jobber ikke fordi de ikke får, og må få penger av meg og deg. Politiet kan ikke beskytte oss mot disse gjengene selv om de gjerne vil. Og selv om vi ville beskytte oss med våpen eller kniver, kan vi ikke gjøre det, for da kommer vi selv i trøbbel med politiet. Jeg nikker, høres veldig kjent ut igrunn. Samme problemet i europa og hjemme også. Både oss og politiet er maktesløse, sier han. Tja, sier jeg, dere får danne en vigilante da. 
Vi prater litt om løst og fast. Den litt dystre stemningen letter.

Han sier, du må komme tilb... Er du premium passasjer? Jeg rives ut av tankerekken og rister på hodet, sier unnskyld og smiler beklagende. Jeg gikk litt feil. Hun sukker, og vifter litt med hånden som om jeg var en liten mygg. Noe oppgitt gjør hun et unntak denne gangen, men husk å gå rett neste gang sier hun myndig. Jeg er på flyplassen i Brisbane. Og har gått litt feil. Denne skranken var nok bare ment for de rike, og ikke for mellomklassen. Sånn.

Nok en gang blir jeg stoppet av en gammel frue ved bagasje sjekken. Jeg er pent antrukket og ser presentabel ut, men de stanser meg likevel, tenker jeg forundret. Jeg minnes det første som skjedde ved utreisen, og lurer litt på hva det er denne gangen? Det skal bli litt anderledes. Hva har du i bagen? Hun peker på min ny erhvervede camel mountain trillekoffert og hever øyenbrynene. Giftige substanser, eksplosiver? spør hun alvorlig. Spørsmålet er som tatt ut av Harry Potter, men jeg klarer akkurat å la være å le. Heldigvis. Open your bag, please sir. Jeg gjør som hun sier. Hun titter i bagen og smiler for første gang. That would be all sir, have a good flight.  
Jeg er forkjøla. Og med tanke på min tidligere epistel mot forkjølte mennesker på reise i lufttette rom, prøver jeg nok en gang å gjøre om billetten. Men de sier jeg må jeg reise i dag. Så jeg spør de i skranken om de kanskje har en ansiktsmaske eller noe så jeg ikke smitter de andre? Hvis du føler deg uvel, kan jeg sende deg med en flight i morgen, sir? Nei, takk, jeg klarer turen, men jeg kan smitte andre, gjentar jeg. Hun som sjekket meg inn i premium skranken deltar i klargjøring av gate’n og overhører samtalen vår uten en mine. Mask, sier hun plutselig, og ler høyt. Ha-ha-ha. Jeg scorer ikke poeng hos overklassedamene, det er sikkert, tenker jeg mutt.

Men jeg fikk henne om annet virkelig til å smile, ja faktisk le høyt. Mens sjokket siger inn tenker jeg på den gangen Flatlands ubeskrivelig vakre partner, tause Birgitte fra Casino, lo høyt og lenge da jeg sa at Aristoteles spilte dum for å få de til å åpne seg, og slik vinne diskusjonen siden. Foreleseren med hovedfag advarte da alle myndig mot å levere oppgaver med slike antydninger, da kom han til å stryke oss. Filosofene hadde aldri slike baktanker. Okay, right, tenkte jeg.

Etter litt tid kommer vertinnen tilbake og sier at alt er klart. Setene ved siden av deg er ledige og du kan få en maske. Jeg kom nesten først inn i flyet.

Vel inne får jeg paracetamol, maske og en hel seterad for meg selv. Jeg ser på masken og de tomme setene. Så mye privatliv og god plass har jeg kanskje aldri hatt i et fly noensinne. Moralen ved historen må være at selv om man ikke er millionær, kan man likevel ende opp med å ha en hel seterad på Thai airways for seg selv. Bare man har et skikkelig ondsinnet virus. Jeg ler og ser på ansiktsmasken, meg selv, og synes kanskje det ser litt vel mye ut. Kanskje noen tror jeg er smittet av noe virkelig farlig og blir redd, tenker jeg og tar masken av. Jeg bestemmer meg for å bruke den kun når jeg må hoste eller nyse. For miljøets skyld. 

Underveis kommer en annen og dumper ned i setet ved siden av. Jeg er forkjølt, advarer jeg. Det går bra, sier han og hoster intenst. Partner in crime. Snart sitter det mistenkelig mange rundt meg og hoster. Kanskje jeg har startet noe, tenker jeg fornøyd.

Jeg kommer litt i snakk med den forkjølte sidemannen. Han er salesmanager for et stort selskap i Melbourne, men bor med sin kone og barn langs solkysten nord for Brisbane.

Vi snakker en stund om løst og fast. Han reiser mye, og knuser tid med drinker.

Han nyter lange spaserturer, dykking og fiske. Jeg spør om han har hørt om det som har skjedd med revet mellom Papa New Gunea og Cairns? Nei, sier han, ikke hørt om det.

Jeg blir slått av undring hvor lite informert befolkningen selv er om tilstanden til revet i Australia.

Vi lever kanskje alle i våre egne bobler, og tenker lite på ting vi føler er utenfor vårt interesse område eller har makt til å endre.

Men dykke og fisketurene hans blir nok definitivt ikke det samme fremover.

På bare 7 måneder har nesten alt korallrev fra Papa New Gunea til Port Douglas dødd. Dersom havet fortsetter å bli varmere, vil det aldri komme seg igjen. Klarer vi å snu det, vil det komme seg på 8-10 år. Lite tyder på det. Nå sier de at vi bare har tre år på oss. Det tar to timer bare å fly med kommersielt jetfly over den berørte strekningen. Rett sør for Port Douglas er Cairns. Området ned til Townsville står for tur? Kanskje helt ned til Brisbane? Omfanget av katastrofen er intet mindre enn utrolig.

Et av verdens underverk er i ferd med å forsvinne.

Vel fremme i Oslo, har jeg god tid til å fordøye inntrykkene fra turen. Ikke visste jeg at blekingen hadde kommet så langt, og gikk så fort, at det kanskje var siste sommeren korallene utenfor Cairns fortsatt var i live til glede og beskuelse. I tillegg til å nesten stoppe helt produksjon av strøm ved hjelp av kull og fossilbaserte kilder, bør man faktisk samle inn CO2, og lagre det i grunnen. Jeg mintes en artikkel om temaet, teknologien finnes, det er bare å sette i gang.

En mor setter seg ned med datteren sin og lar henne spille litt piano. Skjønnhet, musikk, kunst og ja, alt som er usigelig vakkert evner å røre noe grunnleggende ved oss mennesker, tenker jeg. Det går opp for meg at prosjektet har dobbel betydning. Både for oss, våre barn, og livet i revene.

Australia Dag 3 - Australia zoo

Koala bjørn

Dag 3 - Australia Zoo

I dag var det strålende vær og sol. Omtrent som en Norsk sommerdag på sitt aller beste. Trafikken er tett, og det går fort unna. Venstrekjøring er litt uvant, men det går helt fint å tilpasse seg til det i kraft av at rattet er på feil side. Egentlig så handlet i dag mest om synsinntrykk, lukt og farger. Arven etter Steve Irving, Australia Zoo, er fantastisk. I 1970 startet de opp med en liten avdelig otere rett nord for Brisbane. Derifra utviklet det seg til å bli en stor zoologisk hage, med attraksjoner og konsept for hele verden. Hagen er delt opp i tema etter land, og har det meste. Han har virkelig etterlatt seg et unikt anlegg, der en del dyr faktisk trives svært godt og er blitt veldig tamme. De får masse kjærlighet, sosial kontakt og stell. Vi kunne også få kontakt med dyrene mange steder hvis vi ville. Parkanlegget hadde en enorm kjærlighet for detaljer. Det meste var laget i naturtro design, og vegetasjon, planter med mer var hentet fra opprinnelsesland. Helt ned til sivet i den afrikanske avdelingen.

Etter å ha besøkt parken sitter jeg igjen med et hovedinntrykk, og det er at denne mannen virkelig elsket dyr. 

Etter besøket vendte jeg hjem til en prøvesmak av Indisk suppe. En jente her fra India hadde laget den. Det var en kjempegod, men knallsterk vegan suppe. Hun ville lage den til middag i morgen, så det gleder jeg meg til. Det er meldt noen dager med regn før solen etter værvarselet skal komme tilbake for fullt. Får ta en rolig dag i morgen kanskje? Planlegge, trene, lese litt bok, sjekke ut australsk historie og slappe av. Og huske på å nyte livet litt med enkle ting. Starte dagen med ristet brød, tomatbønner, stekt egg og bacon foreksempel ☺ 

Australia dag 2 - Don't trust the locals

Australia Dag 2

Don’t trust the locals

Flyturen fra Bangkok gikk greit, litt lavere standard men kan ikke klage : ) På nabosetet satt en innfødt Brisbaner. Vi fikk snakket litt sammen og vist hverandre noen korte snutter fra våre hobbies lagret på telefoner. Han i hav med surfebrett og jeg i fjell med ski. H2O er et rimelig viktig element for oss på så mange måter, har jeg etterhvert skjønt. Vi snakket lite, hjalp hverandre høflig hele tiden og svarte kun med helt korte setninger, øyekast og nikk. Kanskje 10 nikk på like mange timer. Kunne ønsket meg litt mer liv i denne trauste sidemannen, men samtidig var det noe kjent og trygt med hans lavstemte og beskjedne vesen. Han fikk med seg alt, er hjelpsom og plagde ingen. Bra kar tenkte jeg, og siden jeg for en gangs skyld holdt kjeft mesteparten av tiden, tror jeg faktisk han tenkte det samme om meg. Det var en ørliten kime av kjærlighet i blikkene våre da vi skiltes. Godt å kunne bidra litt med å gi deg en rolig og trivelig tur tenkte jeg for meg selv. Ombord i flyet kjøpte jeg en Aviator F-series Traveller Collection exclusive world timer klokke. Fordi jeg lovte sønnen min å arve en Seiko world timer fra min tid i FN i Libanon, som ikke lengre gikk som den skulle. Det er kanskje slik at både FN systemet og klokka har sluttet å fungere som det skal. Nå får han arve en klokke som virker iallefall. Den er på handa resten av turen, for å konverteres til brukt status ved reisens slutt og slik unngå moms og skatt. Vel fremme i Brisbane var det høljeregn og mørkt. Og kaldt. Jeg måtte bare le litt, her som de normalt strever med tørke i åresvis, og så regner det den uka jeg kommer. Hostene mine undret seg også over dette sjeldne fenomenet. Perfekt for en nordmann, tenk å kunne være i Australia og slippe svette våkenetter på grunn av varme i et rom helt uten aircondition. Jeg sov nesten uvbrutt fra kl 22 til kl 15 neste dag. Vel oppe begynte praten rundt kaffe. Hosten min, en eldre hyggelig dame, viste seg faktisk å være en liten kaffe entusiast. Men god gammeldags kok kaffe, det hadde hun aldri smakt! Derfor handlet jeg espresso kaffe på 711 og startet ettermiddagen sammen med henne og en kar til med ekte kok-kaffe trekt på gammelmåten og karamell muffins til. Den smakte himmelsk sa hun. Jeg hadde smuglet inn litt mørk Premium Tranebær & Pekan Freiasjokolade og serverte det til. Da hun tok en bit av den og litt kaffe etterpå så den får smelte i munnen, knep hun øynene sammen i nytelse. Jeg tenkte at den internasjonale formelen for godt tilbehør til kok-kaffe er mørk sjokolade fra Freia. Jeg gikk ut på kvelden og undersøkte området litt. Det er et trivelig strøk oppover Ipswich street, mens det er en rimelig utrivelig reise nedover gata, sa verten. Dere skal straks få høre mer om hvorfor det er slik. På veien oppover gata en portal som er inngangen til en park som er til minne om en menig Sam Harvey, som døde etter langtids sykeleie i frankrike den 22.11, forøvrig tilfeldigvis datoen jeg er født. Han deltok i flere kriger, men strevde med å tilpasse seg den rolige hverdagen etter krigene. Pussig at de reiser en hel park til minne om en stakkars menig, tenker jeg for meg selv. Så mye oppmerksomhet for en så lavt rangert soldat er uvanlig? Men så ser jeg at parken er reist av damene i byen til minne om deres menn som falt i krigen. Jeg begynner å forstå. Parken har bare delvis belyste strekninger og mesteparten bader i et stummende mørke. Siden jeg er alene og liker å gå mine egne veier, bestemmer jeg meg der og da for å gå igjennom denne parken. Kanskje litt risky tenker jeg, og takene går hen til slottsparken i Oslo som ikke er helt trygg nattestid. Væpnet med en lykt montert fra off road sykkelen hjemme i Norge og godt humør går jeg likevel rett på. I parken er det et dypt mørke, og grenene henger lavt over veien. Slanger i trærne mon tro? Edderkopper? Jeg går litt forsiktig frem, siden Australia tross alt er hjemmet til verdens mest giftige kryp. Vel gjennom parken kommer jeg til en helt vanlig gate i et koselig boligstrøk, der en 10-12 litt fulle karer, kanskje Somaliere går sammen. Jeg lurer på om guttegjenger fra Afrika er så ille eller bra som de sier her hjemme. Noen hater de, mens andre sier de er snille som lam. Jeg bestemmer meg raskt for å teste det ut, og da på meg selv siden ingen andre melder seg frivillig. Kl 23 alene i en park med en kostbar klokke på handleddet må vel være det beste tidspunktet for å teste ut om folk er skurker eller ei? Jeg går med bestemte men rolige skritt mot denne ganske normat kledde ungdomsgjengen. Selv er jeg ikledt en flortynn orange Dynafit skalljakke og nyervervet blå Norrøna shorts, lave fjellsko og godt humør. Jeg spør ganske enkelt uskyldig om de kan hjelpe meg å finne veien til nærmeste Pub? De reagerer med vantro og spør hva jeg mener med det? Hvorfor tar jeg kontakt med de? -Bare prøver å finne trivelige folk her å ta noen øl sammen med, ja slike som dere, sier jeg kort med en uskyldig mine. De ler høyt. Disse intetanende karene vet ikke hva jeg egentlig pønsker på. Først nå legger jeg merke til at en strålende vakker jente er blandt de. Hmm, hun er altså trygg der? Kanskje bedre enn sitt rykte da. Han ene himler med øynene og spør om jeg er politi. Ja, kanskje det, godt mulig jeg er politi, sier jeg med en ironisk stemme. Det løste øyeblikkelig opp stemningen, nå står de tvikroket. Han med mest arr gir meg neven og halvt løftet meg i været. De spør litt om hvor jeg kom fra. Norge, sier jeg litt eplekjekt, kjenner ingen her jeg. Jeg setter opp en håpefull mine, som om at jeg trenger nye venner. De ler nå om mulig enda mere. Jeg fortsetter eksperimentet og spør nok en gang om veien, litt masete, men da tar faktisk en av de halvt kontakt, og sier lavt og i fullt alvor, med en mine som ikke kan misforstås - gå, nå! Disse karene her kommer til å drepe deg! Gå, fort! Jeg tar hintet og går derifra glad for at jeg fant ut sannheten. Hvordan det egentlig er i visse afrikanske gjenger. Noen er trygge blant sine egne, til og med den vakreste jente, men er du ikke med i flokken er du muligens ferdig. At noen av disse gjengene er livsfarlige er det ingen tvil om. Iallefall er nok denne gjengen det. Med mindre du er en inbesil idiot fra Norge som får de til å le lenge og høyt. Og at selv i slike gjenger finnes det kjærlighet. For hverandre og en som kommer alene. Og at i gjengen finnes det en som er villig til å stå imot de andre og advare om faren som truer. Overalt i verden finnes det vakre mennesker, ondskap, humor, kjærlighet og litt galskap - og farlige gjenger. Jeg humrer stille for meg selv mens jeg haster gjennom parken, tilbake til der jeg kom fra. Kjenner plutselig at jeg er merkelig tørr i munnen og litt tørst.

Turen går så videre og jeg passerer en del pub’er. Et stort sted for gambling, et utall restauranter. Jeg stikker innom en og spør det som for meg, og de som kjenner meg, er det mest naturlige spørsmålet i verden. Hvor selger de den beste pizzaen her i området? Noen minutter senere befinner jeg meg på CRUST gourmet pizza bar. Min type bar, definitivt! De har all slags pizza der, og ikke hyllemeter med alkohol. Jeg velger ut et nydelig bakverk med pepperoni og ananas. På vei tilbake kommer jeg over et aldeles nydelig trehus, med sirlig utskjært tredekor og en duvende, litt forfalt hage. På verandaen står en stor gassgrill. Himmelen, tenker jeg. Jeg snur meg og blir oppmerksom på at det står en kirke tvers ovenfor huset. Kan dette ha vært presteboligen en gang i tiden, tenker jeg for meg selv. Synd at det forfaller. Vel tilbake, møter jeg en lokal mann som venter på bussen. Med kveldens oppdrag i minne, der målet er å finne ut om nabolaget er trygt, snakker jeg litt med han og spør om det er noe turister her bør passe seg for? Han sier, ne-ei, her har han vokst opp, og her er det virkelig trygt. Ingenting å bekymre seg for! Han ser fornærmet ut. Jeg sier bare en ting: DONT TRUST THE LOCALS.

Du kan lese mer om parken, klikk her  
Mary Immaculate Curch klikk her.

Australia dag 1 - Bangkok

Australia reise

Dag 1 - KRISTIANSUND OSLO BANGKOK

Pakket til kl 0230 og sov til 0430. I kofferten er det mye klær, kamerautstyr, ladere, sko og en stor sekk å fylle opp med noen minner fra Australia. Vekte Kjetil 0435 som kjørte meg på bussen kl 0510. Vi reparerte sekk og lo litt over en tynn og altfor brei aluminiums tape vi lappet noen revner i sekken med. Pakksekken er en Randonee sekk med drikke- og bæresystem for toppturer på ski. Regner kanskje med at den kommer til å vekke litt oppsikt i Australia. For hva slags sekk kan det der være, og hva er alle disse lommene til, hempene og denne metall kroken festet til en elastisk strikk god for? Vil noen skateboardere eller surfere bli såpass nysgjerrig på temaet at det tenner drømmer om å ri vann i krystallisert form. Det er kanskje de virkelig store bølgene? Den enkle tilgangen til de høye toppene og enorme snømassivene i Møre og Romsdal vinterstid matches ikke av mange. Kanskje med splitboard? Mens tankene kretser rundt fremtidige samtaler i Australia, blir jeg vekt til virkeligheten av en skarp kommando fra en eldre dame i kontrollen på flyplassen. Hun viser meg den nylappa sekken min. Du blir med meg, sier hun med en bestemt mine og et blikk som sa mistenkt. Hun leder an og jeg resonerer med at det kanskje er tapen eller noe, aluminium gir kanskje utslag? Mister håpet da hun drar meg inn å et lukket siderom bak et forheng og smeller på seg to gummihansker. Hun iaktar meg interessert. Bildene jeg får i hodet nå er ikke akkurat så fornøyelige. F...tenker jeg. Har hørt om at slikt kan skje på vei inn fra Thailand, men aldri på vei ut av Norge? Hun sprekker opp i et smil da hun forstår hva jeg tenker. Jeg skal bare ha på meg hansker for å gå igjennom sekken din litt sammen med deg. Jeg pustet ut, og merket først da at jeg hadde holdt pusten ganske mye lengre enn normalt. Hun som gjennomlyste sekken din sier at det er en saks der, kjenner du til det? Jeg sier som sant er, at nei jeg har ikke pakket med meg noen saks i håndbagasjen? Hun leter litt nederst i sekken og drar frem et førstehjelps sett som skjuler seg i den nederste lommen i sekken.Den vart med på Pyttegga sist mandag, og gjenglemt i en egen lomme. Heldigvis er den så liten at den går igjennom og vi kan avslutte samtalen med ønsker om god tur, og god dag. Den røk forøvrig ut i Bangkok. Vel oppe i lufta ser jeg ned på fylket. Under oss bader de snøkledte fjelltoppene i morgensola. Det er nesten så at jeg angrer meg.

Fremme på Gardemoen leter jeg litt etter et egnet sted å vente i 6 timer. Jeg stopper innom sjømat restauranten og velger ut en lekker landgang sandwitch med reke, laks og krabbe. Etterpå slentrer jeg til seksjon for utenlandsflyvninger. Der finner jeg en sportsbar som reklamerer med sykkelsport og tennis på storskjerm. I mitt litt friske antrekk med lave lette fjellsko, olabukse, t-skjorte og ullgenser, ser jeg fort at jeg er kommet feil. Dårlig sikt og min noe moderate alkoholpolitikk setter et punktum for besøket, så jeg går videre til andre siden og finner en akvevitt bar. Jeg spør om det er greit å sitte der med bare vann, kaffe og en “grønnkledt” profil? Vel, sa hun, jeg kunne sitte der. Og slik vart det. Jeg spør to skjeggete og veltrente ungdommer ved siden av om de kan tenke seg å passe bagasjen min litt? De krever bestemt en øl hver for oppdraget, men gliser fort bredt av den spøken. Det skulle de jo naturligvis gjøre helt gratis, slik er det jo gjerne her til lands. En liten plan klekkes ut der og da ettersom jeg liker å dra en spøk tilbake, og sjedent noe forsvinner. Jeg legger derfor igjen mobil, betalingskort, billett og pass helt åpent på bordet og spaserer litt travelt forbi karene som nå tydelig veksler høybrynte blikk. Når jeg kommer tilbake rett etterpå går jeg med en litt bortskjemt mine forbi de to. Ja, jeg ikke så mye som ser på de og sier ikke engang takk for hjelpa. Ikke så lite frekt av meg i grunn! Alt av bagasje er selvfølgelig fortsatt på plass. Jeg reiser meg, tar med kaffekoppen og slentrer likegyldig forbi og henter påfyll. Samtidig bestiller jeg to øl og ber servitøren bringe den til de to karene som hjalp meg med å passe på bagasjen. Jeg returnerer med kaffekoppen og overser et nikk fra han ene glatt. Rett etterpå kommer servitøren med to øl. Begge to knekker sammen i høylydt latter, mens jeg ser litt til siden med en uskyldig og lur mine. Alt som kan ende i en god latter er av det gode, tenker jeg inni meg fornøyd.

Litt senere er tiden kommet for å forlate restauranten med en hilsen til personale og de karene i baren. Jeg går mot seksjon F, en litt avsides lomme på gardemoen. Jeg må først igjen ikke bare en, men to pass og billett kontroller før vi omsider slipper inn på flyet. Som vanlig blir jeg som eneste mann tatt til siden og denne gangen fordi jeg skal helt til Brisbane, og må få en ekstra valideringsrunde med stempel og gud vet hva. Når jeg enrer flyet skjønner jeg at dette kanskje er en flytur litt utenom det vanlige. I et bredt inngangsparti med utsmykninger, møtes vi av to flyvertinner hvis antrekk og utseende leder tankene hen til modeller i den mest kostbare delen av moteverdenen. Vel inne i flyet ser litt overrasket at det er ni seter i bredden, satt opp i sett på tre. Det er faktisk god beinplass også og foran meg, i ryggen på hvert set er det en fjernbetjent 10,5” skjerm med assortert utvalg av musikk og filmer, samt et USB ladeuttak. Positivt overrasket over komforen på turen, selv om jeg er på vanlig turistklasse. Maten var også god, selv om hun utbrøt at de dessverre var tomme for alt annet enn potetstappe med en relativt vellaget stroganoff og ostekake som dessert. To av mine absolutte favoritter, er jeg heldig eller hva? Kjeks og ost, vann, juice og kaffe som drikke senket ikke akkurat terskelen for de stakkars flyselskapene som skal ta seg av turen videre. Wirkola, noen som faktisk har prøvd å hoppe etter han?

Da er jeg vel fremme i Bangkok, det har ikke skjedd så mye så langt, så dette vart mest bare en status oppdatering. Her er det MYE av alt og ikke minst STORT og ikke minst folketomt. Tidlig på morgen her nå, og straks går flyet til Brisbane! 

Forberedelser

Forberedelser til Australia
Australia! Lenge var det bare en drøm, men så etter 10 år bestemte jeg meg for å bare dra. Jeg tenkte mye og jobbet lenge og hardt for å emigrere til Australia fra 2005-2007. Min daværende samboer hadde bodd i Australia i mange år, og snakket litt frampå om hvor fint og fritt det var der nede. Folk var vennlige, avslappa, sosiale og blide. Jeg hadde selv jobbet i utlandet i en del år og tenkte at det egentlig kanskje ikke var så dumt. Men så hadde jeg to barn og tenkte at okay, her i Norge er lønnsnivået 1/3 høyere. Hvis jeg kan klare å skape min egen arbeidsplass innen IT, med en normal årslønning, ville jeg kanskje tjene nok til å forsørge familien og samtidig få et godt fotfeste i Australia. Lettere enn å dra dit for å prøve å skaffe seg arbeid, for så å komme noe slukøret tilbake. Jeg jobbet natt og dag og alle ferier for å få et firma opp å gå og slik etablere en fast og god inntektskilde i Norge. Min samboer etablerte også et eget firma. Men omstendigheter vi ikke rådde med gjorde at vi bare delvis lyktes. Vi skilte lag, så det vart med forsøket og jeg skrinla litt planene. Men drømmen om Australia levde videre i meg. Jeg blir fortsatt definitivt inspirert av og føler på en dragning til denne delen av verden. Sol og sommer året rundt høres ikke så ille ut. Det er så varmt at du bare kan smette på deg en t-skjorte og en shorts og gå ut for å gripe dagen. Et rikt dyreliv, nesten alltid pent vær og mye livsglede i en hel mengde aktiviteter som ikke trengte å koste mye appelerte til meg. Enkle gleder og varmt og godt vær. Jeg bestemte meg derfor i forbindelse med at jeg fikk frigjort litt ekstra penger at jeg ville bruke litt på en tur dit. Så fikk jeg om ikke annet oppleve Australia. Jeg sjekket passet, og det var gyldig lenge enda. Lavbudsjett er fokus fra første stund, og derfor fikk jeg tak i billetter via momondo.no . Der bestilte jeg billett, sete, forsikringer, visum med mer. Jeg måtte selv sørge for å søke om visum ved å gå inn på Tripmonster og oppgi billett referanse.  

Flybilletter

- Flybillett voksen

1 stk

3808 NOK

- Flyskatt voksen

1 stk

4963 NOK

Tillegg

Seating

 - Vindue

1 stk

99 NOK

Bookingreferanse via SMS

1 stk

15 NOK

Seating

1 stk

Konkursbeskyttelse

1 stk

39 NOK

Servicepakke

1 stk

149 NOK

Avbestillingsbeskyttelse Voksne

1 stk

274 NOK

Endringsbar billett Brage Mogstad

1 stk

999 NOK

Bagasjeforsikring

1 stk

125 NOK

Visum til Australia

1 stk

295 NOK

Cardfee

1 stk

252 NOK

Betalt inkl. skatter og avgifter

11018 NOK

Så var det til selve oppholdet. Jeg gikk inn på AirBnb og søkte raskt opp et rom i en 6 manns bolig med felles bad, wifi, div fasiliteter midt i Brisbane for kun 3000,- kr for 20 dager. Så da slo jeg til, og fikk svar fra huseier med det samme om at det var i orden. Da gjenstår bare å lage en liste over hva man skal gjøre, hva man skal pakke, og få bestilt time for å få tatt anbefalte vaksiner .