Feberrus og livredning
I dag er, som leserene kanskje forsto, dagen noe amputert pga en forkjølelse.
Jeg fikk likevel sendt av gårde en kasse med div ting i posten, og hatt forsiktig og kort kontakt med andre, så de ikke skal bli smittet av meg. Forma er ganske grei, jeg fant til og med tid til å trene rolig i 1 1/2 time.
Etter joggetur, ergometersykling og styrketrening tar jeg en tur til sentrum. Det er da jeg kommer over et menneske i tydelig "feberrus". Hans kamerater jobber iherdig med å redde han. De håndterer han som en filledukke, for han snus opp og ned, hit og dit, som en slags moderne pinochio. Med tråder, vel og merke. Jeg bestemmer meg for å inspisere situasjonen. Jeg spør om de trenger hjelp? Som i akutt hjelp? Jeg kan ikke frakte han med sykkelen? Nei, de har alt under kontroll, ingen fare! De drar og trekker i mannen som nå beveges rundt av tre menn, som om han er fanget av en gigantisk blekksprut. Jeg noterer meg at mannen i feberrus ikke blinker med øynene og heller ikke har noen synlig respirasjon. Jeg har sett en del i feberrus før, men dette eksemplaret tar kaka. Han går glatt av med seieren. Ikke en gang den uerfarne gutten som drakk en halv flaske 96 og stupte midt på fotballbanen på syltøran i 1985 er i nærheten av denne mannens tilstand. Min sønns ene utskeielse på deres første vennefest der de tømte all min vin, og fylte badet med 12m3 såpeskum, blekner. Ducatien brummer nå lavt og illevarslende over det som skjer. Fortsatt ingen tegn til respirasjon. Han har enda ikke blunket, øynene hans stirrer vidåpne livløst ut i luften. Mannen holder rett og slett på å dø, og må pumpes øyeblikkelig, konkluderer jeg. Jeg prøver myndig å få de til å ringe etter nødhjelp. Han der må pumpes øyeblikkelig, sier jeg rett ut, mens han fortsatt ikke har blunket siden jeg kom. Ingen pust enda heller. De nekter, og sier at alt er under kontroll, mens de tvinger vann ned i lungene på mannen. Vi prøver å få han til å kaste opp, sier de forklarende. Jeg har fått nok. På grunn av en særdeles bestemt og uvillig vennegjeng lar jeg være å ringe fra stedet, men rusher heller til akutten 800 meter ned i gata for å få tilkalt ambulanse. Cairns sykehus med akuttavdeling er der. Jeg føler at det haster og er der på kort tid. La oss si 1 min.
Jeg parkerer og går raskt inn. En bevisstløs mann trenger øyeblikkelig hjelp rett ved starten av esplanade, utenfor restauranten Bush Fire. Han puster ikke, har vidåpne øyne og blinker ikke, så jeg tror det står om liv og død. Jeg tror kanskje han er overmåte beruset og må muligens pumpes øyeblikkelig, forklarer jeg i skranken på nødmottaket.
Det er nå det utrolige skjer.
Du må ringe 000 og melde det inn. Unnskyld, sier jeg, og klarer knapt fatte det groteskt utrolige i situasjonen. Hør her, er ikke dette nødmottaket, jeg står rett foran dere og denne mannen dør mens vi snakker?
Nei, beklager, sutch are the rules, du må ringe det inn. De kan ikke gjøre det. Hør her, jeg er norsk, og kjenner ikke systemet. Kan ikke dere ta dette? De nekter plent. Vil dette medføre ansvar og ekstra kostnader for meg, spør jeg. Nei, forsikrer de.
Jeg ringer 000. En pinefullt langsom registreringsprosess tar til mens et menneske dør 800 meter ned i gata. Utenfor står ambulanser parkert.
Hva I h.. er dette tenker jeg. Er vi blitt et samfunn styrt av mørkemenn? Prosessen tar det som for meg virker som uendelig lang tid. Sekundene går vitterlig sakte nå. Endelig sendes det ut en ambulanse. Etterpå ser jeg på telefonen. Litt over 6 minutt.
Jeg oppsummerer for meg selv. Det tok meg ett minutt å nå akutten. Det gikk ca 1 minutt for de i skranken å få forklart meg at jeg måtte ringe 000. Hele 7 minutt gikk til administrasjon før de kunne sende ut en ambulanse til et menneske uten synlig respirasjon, som holdt på å dø, enda jeg sto midt i selve nødakutten på sykehuset.
Jeg tenker av en eller annen grunn litt på den synkende politibåten ved Utøya, og alle de oppegående båtene som sto klare til innsats ved brygga. Jeg lurer på om kanskje også disse mennene var styrt av et eller annet mellomledd. En eller annen taktisk utdannet byråkrat som nektet de som faktisk var på stedet å tenke og agere raskt og effektivt selv. Kanskje Gud forby risikere livet for å berge andres liv?
Revisjonister og tåkefyrster lenge leve!
Måtte de klokt få styre landet lenge.
Jeg kan ikke annet enn å le litt. Det er ikke sikker jeg hadde taklet dette så mye bedre selv, hadde jeg visst og kunnet alt det de vet.
Balanse, tenker jeg igjen. Det handler om å finne en balanse.
Men dette var kanskje ikke helt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar