Australia dag 18 - Vannfall, japanesere og frosker

Australia dag 18

Vannfall, japanesere og frosker

I dag traverserte vi et til tider litt bratt elveleie med noen aldeles nydelige fossefall. Ved drikkevannskilden til Cairns har de laget en kilometers lett klatrerute langs leiet til uttaket. Vi brukte ca 5 timer på turen. Det var lagt opp til noen hopp fra ca 5-7 meter fra klippene ned i de naturlige kulpene ved fossefallenne. I fullt klatreutstyr, redningsvest og hjelm var det litt av en opplevelse. Jeg har selv vært overvektig, og jeg kjenner mange som er det. En del er likevel spretne og sterke som bjørner. Ikke noe galt i det. Men denne mannen er virkelig et produkt av kontor og overarbeids-foran-datamaskin samfunnet. Jeg koster derfor på meg en lite flatterende og noe selvironisk beskrivelse av en japansk turist. Hans noe hjelpeløse tilstand sier litt om hvor samfunnet er på vei. En litt overvektig, skjeløyd, klumpete og håpløst klumsete japaneser var med på å sette farge på turen. Hans bløte, kraftløse kontorhender krafset seg kraftløst til berget mens han gjentatte ganger hjelpeløs måtte dras opp og berges i forskjellige situasjoner. Samtidig forlangte han myndig respekt for å ha totalt ødelagt seg selv med mat, lite trening og overarbeid. Hans ubegripelig vakre og nette utkårede klatret villig vekk og forserte de mest krevende hinder problemfritt. Ved flere anledninger unngikk han helt å hjelpe henne. Hun godtok det stilltiende med bøyd nakke. Det var tydeligvis en del av deres kultur. Mannen ropte nok en gang etter bistand. Jeg kjente at jeg snart hadde fått nok. Overvektig eller ei, ingen god grunn til å lage så til de grader drama. I en rolig kulp etter nok et fall unnlot guiden vår etter utallige redninger tilslutt å berge mannen. Han hadde helt tydelig også fått litt nok. Guiden vår var en veltrent, værbitt og kjekk Japansk tøffing som måtte bivåne at nok en skjønnhet gikk til en frekk, vanskapt overarbeidet kontorist. Mens hans landsmann holdt på å drukne, tok han med ett noen kraftige svømmetak og dro seg med imponerende letthet på land. Guiden snudde seg mot meg. Med en kort, hes latter sa han at mange asiatiske menn som sier de ikke kan svømme, mirakuløst nok som oftest svømmer svært godt når de må. Mannen lå nå ved bredden og peste. Paret var tydelig nygift men absolutt ikke forelsket. Penger har makt.

Samtidig tenkte jeg med sorg på hvem han kunne ha vært, hadde han bare klart å tilpasse seg systemet bedre. Nei, det er omvendt, tenkte jeg, og mintes japansk arbeids og æreskultur med utallige timer overarbeid, absolutt lydighet til sjefene og mannen som kvinnens overhode.

Resten av turen bestemte jeg meg for å overse denne latterlige dramatiske og selvhøytidelige mannen og heller nyte turen.

For rundt oss var leiet dekt av en frodig, tett og ubegripelig vakker jungel. Jeg mintes aboriginalenes kunst. De har som meg og mange med meg, en sterk knyting til kunst og historie. For de er naturen alt. Vann, dyr og sjeler. Jeg så på naturen rundt. Spirits, tenkte jeg. Formet av tidens tann og utallige prøvelser. Jeg tenkte på utviklingen mot industri landbruk, dyrenes lidelse og vår egen lidelse manifistert i denne ubehjelpelige mannen. Jeg fikk et bilde i hodet av oss mennesker som denne japanske mannen.  Vi har skapt en verden der vi alle er som late, fete, griske, bortskjemte, sjalu og vanskapte menn. Totalt frakoblet naturen og oss selv, i ferd med å ødelegge verden.

Tanken gjorde meg kvalm. Av meg selv og de dårlige sidene hos oss mennesker.

Vi kan se og hente mye spirituell kraft i aboriginalenes kunst.

Senere på dagen besøker jeg et galleri for arboriginal kunst. Et bilde skiller seg ut for meg.

En eldre dame har malt det. Temaet er hav og landsby. Mens jeg står der, kommer jeg litt i snakk med eieren av galleriet. Han har bygd opp galleriet med egne hender fra ingenting.

Hvorfor valgte du dette yrket med deres kunst, spurte jeg. Penger, svarte han umiddelbart. Gjorde du det for å hjelpe aboriginalene eller for din egen del? Begge, sier han og holder frem begge hendene i samme høyde som om de var to vekter. Balanse sier jeg, det er det jeg også har fått tro på. At det eksisterer i alt rundt oss. Balanse er det som sørger for at verden går rundt og ikke kommer ut av stilling. Jeg forteller om mitt prosjekt og ønske om at nordmenn som er blitt rike på olje og co2 utslipp, det som dreper revene, kan bruke “blodpengene” sine på å få solenergi til Asia og slik berge revene. Hvor lang tid tror du det vil ta før revene dør, sier han. Kanskje 20 år, kanskje mer kanskje mindre, det skjer allerede nå, sier jeg.

Ja, men er

CO2 grunnen da, sier han. Selv vitenskapsmenne tviler. Jeg sammenligner det som skjer med tobakksindustrien. Den var i likhet med oljeindustrien svært mektig og pengesterk. De kunne hyre inn vitenskapsmenn til å påvise at påstander om at kreft som kom 20 år etter at man begynte å røyke var tull. Samtidig visste man at virkestoffene i tobakk var 5000 ganger mer kreftfremkallende enn for eksempel melk.

Forskere flest skjønte at det utvilsomt var en sammenheng. Slik er det med global oppvarming i dag. De aller fleste vet at global oppvarming kommer av drivhusgasser og CO2, men at noen få protesterer. Jeg legger til at i millioner av år har vi hatt en balanse mellom forbruk og utslipp av CO2. Jeg holder ut begge hender. Slik det er nå tilfører vi for mye for fort og CO2 tas ikke opp igjen, men blir overskytende. Den ene hånden faller ned. Ubalanse. Han nikker, og forstår.

Men hvorfor dør revene av en så liten temperatur endring? Jeg sier at det er derfor vi må forkaste det gamle spirituelle og forene det med det vi vet, vitenskap.  Kreasjonisme og gamle bøker holder ikke. Likevel er det slik at Gud er til og vi må forandre oss, også spirituelt. For det har med evolusjon å gjøre, at revene dør. For oss er 5 grader ingenting. Men for revene i vannet går det for fort. De rekker ikke å tilpasse seg. Noe som skulle tatt millioner av år, skjer på noen tiår. Temperaturkurven i vannet skyter i været ubegripelig fort, i historisk sammenheng peker kurven for varme i havet plutselig rett oppover.  Han nikker kort igjen.

Men hva med varmen fabrikkene våre produserer og spyr ut. Hvor blir det av den?

Jeg svarer ærlig at det har jeg også tenkt på, men at jeg ikke vet om det påvirker i stor grad. Kanskje den ikke betyr noe. Jeg minner om det tynne ozon laget og de enorme utslagene små endringer der hadde. Det er ikke alltid at ting henger sammen slik vi tror. Det vet vitenskapsmennene mer om, sier jeg, og vi burde vel kanskje funnet mer ut om det.

På vei ut ser jeg igjen bildet av frosk og skilpadder. For meg er skilpadder bildet på kvinner, mens den frosken minner litt om meg, tenker jeg mens jeg haster på vei ut.

Ikke viktig men interessant å finne ut av tenker jeg på vei ut. Hos frisøren får jeg vite av hun som klipper meg at hun er opptatt av shankara. Jeg sier at det å bli mer spirituell kom for meg med årene, og forteller at både jeg og aboriginalene ser farger. Rosa er foreksempel farge for kvinner. Lilla er kvinners farge for menn. Hun stopper opp og henter en bergkrystall fra en statue hun har stående. Det er den eneste jeg har her i salongen min, enda shankara betyr mye for meg. I hennes lære betyr rosa kjærlighet. Jeg vil aldri glemme deg.

Vel hjemme på hotellet bestemmer jeg meg for å finne ut hva frosk betyr. For mange natur religioner er frosk symbolet for vann. Igjen denne knytningen til vann, tenker jeg. Blå var den fargen jeg valgte, og hos aboriginalene betyr det vann.

Alt henger sammen, tenker jeg.

For aboriginalene er frosken først og fremst knyttet til et sagn. Det handler om frosken som vart så tørst at han drakk opp alt vannet i verden. Han vart altfor stor og grådig. For å få han til å gi slipp på alt vannet, lurte vennene hans, frosken til å le. Slangen gjorde noen merkelige figurer, og mens frosken lo, kom alt vannet ut igjen, og han krympet tilbake til sin opprinnelig størrelse.

Skjønte ikke helt hva den historien hadde med meg å gjøre. Jeg har på dette tidspunktet latterkrampe fordi jeg mintes at min ex er livredd frosker.

Om noen er i tvil så sier jeg bare: Gud har humor.