Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Jeg er våken kl 0500. Spenningen stiger litt. Kan dette bli dagen jeg får se en hvithai i sitt rette element?

På vei mot Port Douglas innser at jeg har beregnet håpløst dårlig tid. Så dårlig at jeg vil miste båten faktisk. Jaja, tenker jeg. Min egen forb.. feil som startet for sent. Jeg får følge trafikken og iallefall få en fin tur til Port Douglas. Ikke før jeg har tenkt tanken kommer vi til asfaltlegging. Kjørebanen er litt grusete og på et skilt står det: NO OVERTAKING. Det var som f.. dette går skeis nok som det er om ikke asfaltsøl og veiarb - jeg skvetter til. På min venstre side raser en pickup forbi. Bak er det ettermontert med aluminiums rammer, stige, verktøy og noen tønner med ett eller annet i.

Jeg blir utsatt for en aldri så liten skur av asfaltgrus. No overtaking fantes tydeligvis ikke i den mannens vokabular. Fy flate for en h.. idiot, tenker jeg. Mannen må være spik sprøyte gal. Ok, iallefall litt. En ny tanke siger seg på. Kanskje, litt sprø hjelper iblant? For hvis jeg faktisk bruker denne sykkelen til det den er god for, rekker jeg kanskje båten uansett? Jeg setter fart, og snart er håndverkeren og flere til passert. Ducatien trives virkelig nå, og brummer fornøyd. Foran meg er et strekke på 30 km med svinger. Hmm, det ser kanskje mørkt ut likevel med den turen. Men så minnes jeg min tidligere sjefs grundige utredning på hvorfor mc sitter bedre på veien i svinger enn biler flest. Noe med kuvede dekk, mer veigrep og tyngdepunkt. Jeg stoler på at han har rett og lar det stå til. Og det stemte. Noe er virkelig en halv professorgrad i fysikk utdanning god for. Ducatien er utvilsomt skapt for dette, den sitter klistret på veien og går som på skinner. I disse svingene tar jeg igjen nok en håndverkers pickup med aluminiums lasteplan og diverse verktøy. Han holder virkelig svært god fart til tross for en ubehjelpelig, klumpete farkost. Med svært tvilsomme kjøreegenskaper gyver han løs på svingene med dødsforakt. Bilen hopper omtrent av veien. Jeg fastlår at de virkelige store nut casene i Australia må være å finne blandt håndverkerene. En ting er å kjøre litt fort, men uten veigrep? Likevel sender jeg mannen en takknemlig tanke for hans ikke helt strålende eksempel som akkurat i dag berga dagen. For jeg ankommer Port Douglas litt før oppmøte tid. Og jeg som trodde jeg ikke en gang ville nå båten. Så god tid at jeg tenker at jeg kanskje rekker å kjøpe meg en sjorts? Jeg går innom en butikk. Siden jeg var innom havna Port Douglas og denne butikken noen dager før, kjenner betjenten meg igjen. Den gamle, litt rynkete mannen hilser meg velkommen. Så du overlevde ulykken og har kommet deg av skaden? Sier han vennlig. Hva i all verden snakker du om, sier jeg. Ja, du ser uforskamma fjong ut sier han. Hva gir deg inntrykket av at jeg vart hardt skadet? Han nikker mot mc’n. Du kjører vel mc, ikke sant? Han er tydeligvis en av de som skal lære mc folk noe om fart og spenning. Kjenner det koker litt. Jeg holder opp shortsen - denne ser litt gammel og rynkete ut, så jeg vil ikke ha den. Han forlanger å få shortsen, for å finne ut hva som er galt med den. Ingenting, sier jeg blidt, jeg reiser mye og kan ikke kjøpe klær som lett blir skrukkete. Jeg holder opp en shorts i silke. Denne var fin, men er det en truse?  Han nikker stumt. Hmm..svært dekorativ, men jeg kan vel ikke gå rundt i trusa om bord i båten heller, kan jeg vel? Han gir meg blikket som kanskje sier det er på tide å gå. Utenfor knekker jeg nesten sammen i latter. Samtidig er det slik at han har et poeng. For de som tror djevelen er en skabbete stygg fyr hvis hode vris 365°, må nok revurdere synet sitt. Lucifer er den vakreste og mest perfekt utseende engelen Gud har skapt. Det brøt ut krig i himmelen. Lucifer var ulydig, og ville ha egen fri vilje. Ingen regler! Gud ville ha regler, djevelen ikke. Men Gud er i kontroll, og tillater at unntak kan skje. Han tillater til og med at djevelen kan eksistere, kanskje fordi han håper han vil lære. Han elsker ikke det han gjør, men han elsker djevelen. Så stor er Guds kjærlighet. Jeg ser Top Gear er på Averøya og tenker at dette var et pussig sammentreff for mesteparten av bloggen skrev jeg i pausen til havs, lenge før artiklene kom tilgjengelig for meg. Hva angår grisekjøringen,  tror jeg kanskje nesten alle grisekjører litt innimellom, men jeg tenker også at de fleste nok ønsker at regler må følges og at det ikke er av det gode å kjøre for fort. Altfor farlig. Men noen ganger kan reglene brytes. Slik er det er det for uttrykningskjøretøy, og nå for Great Barrier Reef og global oppvarming. Noen som kan, må sette fart. Stor fart, for det haster. Revblekingen skjer i et omfang og tempo som forbløffer selv de mest skeptiske forskerene. Revene holder rett og slett på å dø ut.

Vel ombord setter vi fart mot revene, og jeg fryser og må ha lue og jakke på etter turen dit.. Vi tar en liten stopp. Hvaler i vannet sies det. Flere samles på fremdekket. Vi ser etterhvert noen rygger som kommer opp og bryter vannet. Men hva med hvithai, spør jeg guiden diskre. Logisk sett er sjansen liten sier han. Ingen naturlige byttedyr dit vi skal. Lite hai. De trives litt bedre i Melbourne og Perth, eller sør afrika der det er kaldere i vannet.

Jeg fant ut at de to turene er svært like. De koster rundt 1800 NOK og tar ca en dag. Det er med både dykkere og fridykkere om bord, og det hele blir effektvt avviklet.

Jeg har Padi, men foretrekker selv den farten, bevegeligheten og friheten man får av fridykking.

Og revene viste seg virkelig fra sin beste side skulle det snart vise seg. Det er bare å ta av seg hatten for naturen og turene her. En sjelden gang i blant er det ekstremt lavvann. Da kommer hele revet fram. I dag kom det fram. Det er bare helt fantastisk. Midt ute i havet, bades dette stedet av sollys flere timer per dag. Ingen fugler er å se noe sted, det er nok fremme i dagen for kort tid og for langt til havs til at fuglene trekker hit.

Dere kan selv se litt av det revene hadde å by på i dag, her.

I dag fikk jeg for første gang se en stor havskilpadde og en noen meters hai. De ombord sa jeg ikke skulle, men jeg satte av gårde mot dypet de advarte meg mot likevel. Fordi en av mannskapet glapp ut med at der var det mest å se. Jeg måtte altså bryte "regelen" og dra dit for å få sett dette. Det var et fantastisk skue. Jeg tar en pause, og kommer litt i snakk med en av guidene. Han hadde stått mye på ski i Japan og Canada. Vart lei av twintip og holdt på med dette nå isteden. Men hvorfor virket de litt nervøse i sta? Vel, det er hai her. For noen dager siden så de en enorm hammerhai ved revet. Selv hadde han aldri sett hvithai her.

Hvithai er faktisk selv byttedyr. Et mektig pattedyr fra det kalde nord ser på leveren deres som en delikatesse. Med ett er apex jegeren den som det blir jaktet på. Kanskje uvant for hvithaien som er kongen på disse kanter. Det vil si, helt til spekkhuggeren dukker opp.