En by til behaag

I tungt regn og mørke fødtes turen. I likhet med et barn kom den til verden  i smerte. Innestengt i timesvis i små rom, presses man ulidelig sakte gjennom trange kanaler til man endelig skimter lys i tunellen og er fremme i lyset. For Nederland var virkelig som å komme til paradis. Her er det fortsatt sommer, og en varm vind og strålende sol møtte oss bleke nordbaggare. Etter uker, nei det som føltes som måneder i mørke fødtes vi på nytt, døpt i solen. Men det var enda ikke over. Vi skulle gjennom en aldri så liten hjernevask. Det hele tok noen timer. Begrepene lyst på, kjøpte og mett, vart effektivt byttet ut med behov, hyre og hva for å få jobben gjort. Det skulle bli en effektiv vask, og utstyrt med ny innsikt og nye spennende begreper inntok vi litt senere hotellet.
De fleste av oss hadde gode nyfødt instinkter, og grep etter en øl. Primær refleksene fungerte altså som de skulle, og barnet var friskt og sunt, og Gud så det var godt. Ved tildeling av rom fikk jeg den tunge beskjeden. Jeg skulle dele rom med samme romkamerat som på den infamøse helga på Oppdal på 2000 tallet. Dette kan bli starten på et lignende eventyr erindret jeg lykkelig. Tyngdepunktet av smerten var da ujevnt fordelt på Haags beboere.  Men så brukte jeg den nyervervede empatien fra kurset på meg selv. Vi hadde blitt 20 år eldre, iallefall de fleste av oss, så en repetisjon var nok ikke aktuelt. Det skulle vise seg å stemme bra, i allefall for min del akkurat den kvelden. For etterpå var det duket for middag. Det var starten på slutten for min del. Maten og selskapet var "altfor" god.

Faktisk ekstremt nydelig. Så bra, at mitt valg etter maten om å ringe min sønn fra hotellrommet kl 22, var fatalt. Smekkmett og lettere nypudret av vin sovnet jeg glamorøst og våknet av at nabokameraten kom hjem kl 02. 4 timer med fest var tapt for alltid. Men jeg sovnet likevel med et smil, for dette var en riktig behaagelig opplevelse.

Helgatur til Nederland

Det er torsdag, og det nærmer seg helgatur til landet under vann. Det skal bli spennende å se om vannet renner oppover når man tømmer glasset. Jeg skal sitte på med Maritechs egen 'Ops I did it again' Britney til og fra flyplassen. Selve flyturen vil skje i en hardpakket metallklump og det hele sies å ta under en halv dag.
Jeg har sjekket litt hva som er mulig i treskolandet. Det er selve hovedstaden vi skal til, altså et stjernespekket team med ekstremt kloke hoder skal til dyst. Vi er klare for Nederland, men er Nederland klare for oss. Minner fra firmaturen til Oppdal på 00' tallet flimrer i bakhodet. Vi var bare oss selv, og vi snudde opp ned på hotellet. Hotelldirektøren kom ned ens ærend til søndagsfrokosten og proklamerte at han trodde datafolk var noen skikkelig trauste og treige typer. Men nå visste han bedre. Han hadde faktisk aldri hatt en større fest på hotellet noensinne, og enda bedre, ingenting var blitt knust eller ødelagt. Det var vel nærmest som et mirakel for en innlanding, men for kystfolk, hvis bein hadde balansert halvlitere til havs i generasjoner, gikk det som en lek. Som ved en tilfeldighet har naturlig seleksjon og utvalg skapt en hel landsdel skapt for å feste hardt uten å ødelegge noe som helst.
Vi får se hvordan det blir på denne turen. Prosentvis er det blitt adskillig færre av de som er født i et saltkar, men samtidig er det slik at man skal skue hunden på hårene.
Jeg skal prøve å forklare litt for de som ikke er født inn i 80 tallet.
På generell basis har antallet revisjonister i samfunnet økt betraktelig, og feilmarginene er blitt ørsmå. Men det har DD oppveid på få år. En frisk luft av glemsel brer seg i lokalet rundt slike mennesker, til forskjell for bebrillede revisjonister uten andre ting å holde på med enn å passe på andre enn seg selv. De er vi vel, de aller fleste oss, blitt inderlig lei av?

Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Jeg er våken kl 0500. Spenningen stiger litt. Kan dette bli dagen jeg får se en hvithai i sitt rette element?

På vei mot Port Douglas innser at jeg har beregnet håpløst dårlig tid. Så dårlig at jeg vil miste båten faktisk. Jaja, tenker jeg. Min egen forb.. feil som startet for sent. Jeg får følge trafikken og iallefall få en fin tur til Port Douglas. Ikke før jeg har tenkt tanken kommer vi til asfaltlegging. Kjørebanen er litt grusete og på et skilt står det: NO OVERTAKING. Det var som f.. dette går skeis nok som det er om ikke asfaltsøl og veiarb - jeg skvetter til. På min venstre side raser en pickup forbi. Bak er det ettermontert med aluminiums rammer, stige, verktøy og noen tønner med ett eller annet i.

Jeg blir utsatt for en aldri så liten skur av asfaltgrus. No overtaking fantes tydeligvis ikke i den mannens vokabular. Fy flate for en h.. idiot, tenker jeg. Mannen må være spik sprøyte gal. Ok, iallefall litt. En ny tanke siger seg på. Kanskje, litt sprø hjelper iblant? For hvis jeg faktisk bruker denne sykkelen til det den er god for, rekker jeg kanskje båten uansett? Jeg setter fart, og snart er håndverkeren og flere til passert. Ducatien trives virkelig nå, og brummer fornøyd. Foran meg er et strekke på 30 km med svinger. Hmm, det ser kanskje mørkt ut likevel med den turen. Men så minnes jeg min tidligere sjefs grundige utredning på hvorfor mc sitter bedre på veien i svinger enn biler flest. Noe med kuvede dekk, mer veigrep og tyngdepunkt. Jeg stoler på at han har rett og lar det stå til. Og det stemte. Noe er virkelig en halv professorgrad i fysikk utdanning god for. Ducatien er utvilsomt skapt for dette, den sitter klistret på veien og går som på skinner. I disse svingene tar jeg igjen nok en håndverkers pickup med aluminiums lasteplan og diverse verktøy. Han holder virkelig svært god fart til tross for en ubehjelpelig, klumpete farkost. Med svært tvilsomme kjøreegenskaper gyver han løs på svingene med dødsforakt. Bilen hopper omtrent av veien. Jeg fastlår at de virkelige store nut casene i Australia må være å finne blandt håndverkerene. En ting er å kjøre litt fort, men uten veigrep? Likevel sender jeg mannen en takknemlig tanke for hans ikke helt strålende eksempel som akkurat i dag berga dagen. For jeg ankommer Port Douglas litt før oppmøte tid. Og jeg som trodde jeg ikke en gang ville nå båten. Så god tid at jeg tenker at jeg kanskje rekker å kjøpe meg en sjorts? Jeg går innom en butikk. Siden jeg var innom havna Port Douglas og denne butikken noen dager før, kjenner betjenten meg igjen. Den gamle, litt rynkete mannen hilser meg velkommen. Så du overlevde ulykken og har kommet deg av skaden? Sier han vennlig. Hva i all verden snakker du om, sier jeg. Ja, du ser uforskamma fjong ut sier han. Hva gir deg inntrykket av at jeg vart hardt skadet? Han nikker mot mc’n. Du kjører vel mc, ikke sant? Han er tydeligvis en av de som skal lære mc folk noe om fart og spenning. Kjenner det koker litt. Jeg holder opp shortsen - denne ser litt gammel og rynkete ut, så jeg vil ikke ha den. Han forlanger å få shortsen, for å finne ut hva som er galt med den. Ingenting, sier jeg blidt, jeg reiser mye og kan ikke kjøpe klær som lett blir skrukkete. Jeg holder opp en shorts i silke. Denne var fin, men er det en truse?  Han nikker stumt. Hmm..svært dekorativ, men jeg kan vel ikke gå rundt i trusa om bord i båten heller, kan jeg vel? Han gir meg blikket som kanskje sier det er på tide å gå. Utenfor knekker jeg nesten sammen i latter. Samtidig er det slik at han har et poeng. For de som tror djevelen er en skabbete stygg fyr hvis hode vris 365°, må nok revurdere synet sitt. Lucifer er den vakreste og mest perfekt utseende engelen Gud har skapt. Det brøt ut krig i himmelen. Lucifer var ulydig, og ville ha egen fri vilje. Ingen regler! Gud ville ha regler, djevelen ikke. Men Gud er i kontroll, og tillater at unntak kan skje. Han tillater til og med at djevelen kan eksistere, kanskje fordi han håper han vil lære. Han elsker ikke det han gjør, men han elsker djevelen. Så stor er Guds kjærlighet. Jeg ser Top Gear er på Averøya og tenker at dette var et pussig sammentreff for mesteparten av bloggen skrev jeg i pausen til havs, lenge før artiklene kom tilgjengelig for meg. Hva angår grisekjøringen,  tror jeg kanskje nesten alle grisekjører litt innimellom, men jeg tenker også at de fleste nok ønsker at regler må følges og at det ikke er av det gode å kjøre for fort. Altfor farlig. Men noen ganger kan reglene brytes. Slik er det er det for uttrykningskjøretøy, og nå for Great Barrier Reef og global oppvarming. Noen som kan, må sette fart. Stor fart, for det haster. Revblekingen skjer i et omfang og tempo som forbløffer selv de mest skeptiske forskerene. Revene holder rett og slett på å dø ut.

Vel ombord setter vi fart mot revene, og jeg fryser og må ha lue og jakke på etter turen dit.. Vi tar en liten stopp. Hvaler i vannet sies det. Flere samles på fremdekket. Vi ser etterhvert noen rygger som kommer opp og bryter vannet. Men hva med hvithai, spør jeg guiden diskre. Logisk sett er sjansen liten sier han. Ingen naturlige byttedyr dit vi skal. Lite hai. De trives litt bedre i Melbourne og Perth, eller sør afrika der det er kaldere i vannet.

Jeg fant ut at de to turene er svært like. De koster rundt 1800 NOK og tar ca en dag. Det er med både dykkere og fridykkere om bord, og det hele blir effektvt avviklet.

Jeg har Padi, men foretrekker selv den farten, bevegeligheten og friheten man får av fridykking.

Og revene viste seg virkelig fra sin beste side skulle det snart vise seg. Det er bare å ta av seg hatten for naturen og turene her. En sjelden gang i blant er det ekstremt lavvann. Da kommer hele revet fram. I dag kom det fram. Det er bare helt fantastisk. Midt ute i havet, bades dette stedet av sollys flere timer per dag. Ingen fugler er å se noe sted, det er nok fremme i dagen for kort tid og for langt til havs til at fuglene trekker hit.

Dere kan selv se litt av det revene hadde å by på i dag, her.

I dag fikk jeg for første gang se en stor havskilpadde og en noen meters hai. De ombord sa jeg ikke skulle, men jeg satte av gårde mot dypet de advarte meg mot likevel. Fordi en av mannskapet glapp ut med at der var det mest å se. Jeg måtte altså bryte "regelen" og dra dit for å få sett dette. Det var et fantastisk skue. Jeg tar en pause, og kommer litt i snakk med en av guidene. Han hadde stått mye på ski i Japan og Canada. Vart lei av twintip og holdt på med dette nå isteden. Men hvorfor virket de litt nervøse i sta? Vel, det er hai her. For noen dager siden så de en enorm hammerhai ved revet. Selv hadde han aldri sett hvithai her.

Hvithai er faktisk selv byttedyr. Et mektig pattedyr fra det kalde nord ser på leveren deres som en delikatesse. Med ett er apex jegeren den som det blir jaktet på. Kanskje uvant for hvithaien som er kongen på disse kanter. Det vil si, helt til spekkhuggeren dukker opp. 

Australia dag 11 - Tid for litt ekstremsport?

Australia dag 11 

Tid for litt ekstremsport?

Etter noen late dager var det på tide med litt action igjen. For meg handler det mye om å finne en balanse mellom å kose seg, og ha det morsomt. Det var litt av hvert å velge i, men jeg fant ut at et fallskjerm hopp kunne være passe spennede. 

De la opp til tirsdag som hoppdag, og bussen var snart full av håpefulle, klar til å klyve luft.  På vei utover til flyplassen går vi igjennom skjema, sikkerhetsrutiner og mer til. Hodet bakover, kryss armene og se opp. Så ut med armene resten av turen, på signal opp med beina, så lander instruktøren for dere. This is easy, sier intruktøren oppmuntrende i høytaleren. En instruksjonsvideo begynner å rulle mens vi nærmer oss flyplassen. Vel fremme er det nye skjema som må fylles ut, og så er det kun å dra kortet, spenne på seg seletøy og kjøre igang. Flyet tar av og stiger raskt opp til 15000 fot. Vi sitter i ridestilling og sklir fremover på en benk til det er vår tur til å hoppe. Nå er det bare sekunder til vi skal ut. Følelsen er ufattelig uvant når alt man ser er fritt fall så langt øyet rekker. Sjekk skyene der nede, de ser nesten ut som iskrem, sier instruktøren min og ler en kort, hes latter. De er faktisk under oss. Det får meg til å dvele et øyeblikk ved akkurat hvor høyt oppe vi er. Ja, det, og et par ting til. Foran meg krabber en av damene ut døra og fester seg på skroget på utsiden av flyet som en edderkopp. Hun smiler til oss og vinker oss ut. Okay, off we go, sier instruktøren min. Og ut hopper vi, mens vinden presser mot ansiktet. Bråket i fallet er ubeskrivelig. Vi faller litt vel fort mot bakken synes jeg. Det tar noen få minutter å nå bakken. Det hele må beskrives som en helt utrolig flott og rå opplevelse. Behovet for litt spenning er dekt for noen dager. Nå blir det å finne seg en italiensk restaurant og cruise litt rolig rundt med mc resten av dagen, og kanskje ta seg en pils eller tre til kvelden? Endte med den beste pizzaen så langt, en med kylling og dip hos kjeden CRUST i sentrum. Den som jeg fikk anbefalt het Peri-peri og smakte helt fantastisk godt. Denne kjeden fins blant annet også i Brisbane og Melbourne og lager skikkelig god pizza.

Link til fallskjerm skolen Tandem Cairns her.

Du kan lese mer om pizza kjeden CRUST her.

Kveldens pizza hos kjeden CRUST

House Cooked Chicken, Roasted Capsicum, Caramelised Onions, Shallots and Bocconcini on a Tomato base, topped with Peri-Peri sauce (All pizzas topped with 100% Australian Mozzarella cheese)

Australia - dag 4 Cairns

Australia

Dag 4 - Cairns

Sånn kan det gå. Et øyeblikks uoppmerksomhet og man befinner seg på et fly på vei til Cairns. Jeg legger et kaldt og regnfullt Brisbane bak meg. Ved siden av meg på et stappfullt fly sitter Australias variant av Lothepus. En ekte høylydt trucker med flyskrekk. Han snakker høyt til en flyvertinne om feil på brettet, det skrangler og er ikke helt tight påpeker han. En pent antrukket flyvertinne nikker og ser ikke helt upåvirket ut av mannens krav til orden i maskineriet. Hun kanskje ikke helt rett kledd til å få sveiset fast greia igjen. Iallefall ikke i det antrekket. Jeg tenker litt tilbake på da jeg skulle sette opp garasje og naboen påpekte at det er noe som heter diagonaler. Og at de bør stemme. Litt direkte og uten filter gjør meg trygg, så jeg kommer litt i snakk med mannen. Det er 5 gangen han flyr sier han. Og han holder på å dø av skrekk. Jeg setter på et søk etter felles interesseområder som kan dempe den tydelige angsten han fikk utløp for litt før. Fikk treff på fiske. Jeg graver, spør og snakker derfor mye om fisk under landing, og han ler hardt av mine forferdelige strektegninger.  Jeg prøver å tegne en kjent australsk matfisk på mobilen, som jeg har sett på Discovery. Tra- et eller annet, sier jeg. Og mens han tenker på hvilken fisk det kan være, var snart turen over. I det vi lander utbryter han Trevally! Mysteriet er løst og angsten glemt i samme øyeblikk. Hyggelig fyr, og helt sikkert full av historier og kunnskap om fiske fra tiden som guide på fiskebåt utenfor Townsville. Favoritten hans var alt av fisk, sa han. Han grillet og likte det meste, også revhai smakte godt kunne han fortelle. Jeg blir vel neppe å fiske her, men jeg skal prøve å få fridykket litt i Great Barrier Rief, verdens største korallrev. Etter landing tar en Indisk drosjesjåfør meg til Holiday Inn. Midt på treet prismessig og sentralt, og rett ved handlegata Espanade som Lothepus sa. Det vil si, helt til jeg kom i snakk med resepsjonisten. Alt gikk bra helt til han prøvde å si navnet mitt. Han lo litt da jeg sa det slik det skal sies. Jeg tenkte på da jeg var i Afrika og prøvde å uttale de navna derifra, og sa trøstende til han at jeg også bomma på navn da jeg var i Afrika. Han smilte frem til da, men plutselig stivna smilet hans, for han var jo nettopp derifra. Han tok det litt personlig, for plutselig gikk prisen gikk opp med ca 50 dollar. Oh, Im sorry sir, we only have the rooms with kingsize bed free. My bad. Nei, tenkte jeg innbitt for meg selv, det var my bad. Han holdt minen urimelig godt synes jeg. Umiddelbart etter innsjekk gikk turen til Mike's mc utleie. Han hadde virkelig en sjelden godbit på lur. I butikken blant alt nytt sto en ducati 2004 mod. Eieren hadde kjøpt den til sin private samling, og egentlig ikke planlagt å leie den ut. På grunn av plassmangel og med et tungt hjerte kom sykkelen til utleie likevel. Den er i prima skikk og rumler gromt som en Italiensk Ducati skal. En litt uvanlig kombo med italiensk dynafit sekk og skalljakke til. Sekken og jakken er skapt for litt fart så det passer kanskje godt sammen. Vel, uansett, det var strålende vær her i dag, og stemningen er sånn passe avslappet og lat her. Nesten for avslappa. Savner Brisbane litt likevel kjenner jeg. I morgen blir det forhåpentligvis tid til MC tur til Table lands. Her i Cairns er det fjell på over 1600 meter, og som fjellglad nordmann føler jeg meg litt mer hjemme her, kjenner jeg. Da nærmer kvelden seg og jeg blir å lufte sykkelen en tur før kvelden er omme. Når den slutter vet jeg ikke, men de varte iblant lenge da jeg var i Afrika. Det var rolig ute og lite folk i gatene. Jeg endte selvfølgelig opp med å spise en pizza på det etter sigende, beste stedet i byen, Rattle and hum pizza. Og for en Pizzaovn de hadde der. Bunnen var flortynn, og tilbehøret litt spartansk men akkurat passe nok til at det balanserte godt med deigen. God og solid italiensk pizza. Jeg savnet dipp til. Det er pizzarestaurater overalt her, så det er tydelig de elsker pizza. Og hver morgen, grytidlig, er de ute og jogger og trener. Folk her er sporty, lekne, åpne og blide. Glad i natur, dyreliv og pizza. Her kunne jeg faktisk ha tenkt meg å bodd lenge 😀

        

Australia Dag 3 - Australia zoo

Koala bjørn

Dag 3 - Australia Zoo

I dag var det strålende vær og sol. Omtrent som en Norsk sommerdag på sitt aller beste. Trafikken er tett, og det går fort unna. Venstrekjøring er litt uvant, men det går helt fint å tilpasse seg til det i kraft av at rattet er på feil side. Egentlig så handlet i dag mest om synsinntrykk, lukt og farger. Arven etter Steve Irving, Australia Zoo, er fantastisk. I 1970 startet de opp med en liten avdelig otere rett nord for Brisbane. Derifra utviklet det seg til å bli en stor zoologisk hage, med attraksjoner og konsept for hele verden. Hagen er delt opp i tema etter land, og har det meste. Han har virkelig etterlatt seg et unikt anlegg, der en del dyr faktisk trives svært godt og er blitt veldig tamme. De får masse kjærlighet, sosial kontakt og stell. Vi kunne også få kontakt med dyrene mange steder hvis vi ville. Parkanlegget hadde en enorm kjærlighet for detaljer. Det meste var laget i naturtro design, og vegetasjon, planter med mer var hentet fra opprinnelsesland. Helt ned til sivet i den afrikanske avdelingen.

Etter å ha besøkt parken sitter jeg igjen med et hovedinntrykk, og det er at denne mannen virkelig elsket dyr. 

Etter besøket vendte jeg hjem til en prøvesmak av Indisk suppe. En jente her fra India hadde laget den. Det var en kjempegod, men knallsterk vegan suppe. Hun ville lage den til middag i morgen, så det gleder jeg meg til. Det er meldt noen dager med regn før solen etter værvarselet skal komme tilbake for fullt. Får ta en rolig dag i morgen kanskje? Planlegge, trene, lese litt bok, sjekke ut australsk historie og slappe av. Og huske på å nyte livet litt med enkle ting. Starte dagen med ristet brød, tomatbønner, stekt egg og bacon foreksempel ☺