Australia dag 22 - Sirkelen sluttes

Australia dag 22
Sirkelen sluttes

Jeg er på flyplassen i Brisbane, på vei til Oslo via bangkok.
Jeg faller i tanker om at rett før jeg skulle dra, traff jeg på det som var hybelkameratene mine i Ipswich Street. Du forsvant? Sier de noe undrende. Hvor har du vært? Jeg forteller litt om at jeg stakk fra været, og hva man kunne finne på i Cairns.
Her er det bare 1 grad nå. Han spør litt om episoden i parken. Det er vel det samme i hele verden med guttegjenger og parker, sier han. Selv har han hatt en lignende opplevelse bare for noen dager siden, sier han idet jeg trekker pusten. Det er litt vanskelig sier han. En guttegjeng fra afrika plukket steiner for å bruke som slosshansker. Jeg var alene, men siden jeg er kokk hadde jeg med en koffert full av kniver. De kunne bare ha prøvd seg, med mine 100 kg skulle de ha fått kamp, sier han og gliser bredt. Men så blir han alvorlig. Mange er under 16 år. De er så unge. Og dessuten kommer jeg selv i trøbbel dersom det skulle bli bråk. Gratis advokat har de også. Samme i Norge sier jeg. Han forteller videre. En av de går rett på meg og stirrer meg i øynene. Jeg viser ikke frykt så han tar en ekstra runde. De skulle til å gå på meg, så jeg fant frem knivene og hadde de lett tilgjengelig. Men plutselig forsvinner de, og jeg hører lyden av fire dører som smeller igjen. Der kommer det 4 politi rundt hjørnet. Det går opp for meg at jeg står der alene, sent på kvelden, med japanske kokkekniver av beste kvalitet frem i dagen, uten noen god forklaring. Nå er det plutselig jeg som kan komme i trøbbel, sier han. Og her er problemet, de slipper inn masse folk fra afrika, de fleste jobber ikke fordi de ikke får, og må få penger av meg og deg. Politiet kan ikke beskytte oss mot disse gjengene selv om de gjerne vil. Og selv om vi ville beskytte oss med våpen eller kniver, kan vi ikke gjøre det, for da kommer vi selv i trøbbel med politiet. Jeg nikker, høres veldig kjent ut igrunn. Samme problemet i europa og hjemme også. Både oss og politiet er maktesløse, sier han. Tja, sier jeg, dere får danne en vigilante da. 
Vi prater litt om løst og fast. Den litt dystre stemningen letter.

Han sier, du må komme tilb... Er du premium passasjer? Jeg rives ut av tankerekken og rister på hodet, sier unnskyld og smiler beklagende. Jeg gikk litt feil. Hun sukker, og vifter litt med hånden som om jeg var en liten mygg. Noe oppgitt gjør hun et unntak denne gangen, men husk å gå rett neste gang sier hun myndig. Jeg er på flyplassen i Brisbane. Og har gått litt feil. Denne skranken var nok bare ment for de rike, og ikke for mellomklassen. Sånn.

Nok en gang blir jeg stoppet av en gammel frue ved bagasje sjekken. Jeg er pent antrukket og ser presentabel ut, men de stanser meg likevel, tenker jeg forundret. Jeg minnes det første som skjedde ved utreisen, og lurer litt på hva det er denne gangen? Det skal bli litt anderledes. Hva har du i bagen? Hun peker på min ny erhvervede camel mountain trillekoffert og hever øyenbrynene. Giftige substanser, eksplosiver? spør hun alvorlig. Spørsmålet er som tatt ut av Harry Potter, men jeg klarer akkurat å la være å le. Heldigvis. Open your bag, please sir. Jeg gjør som hun sier. Hun titter i bagen og smiler for første gang. That would be all sir, have a good flight.  
Jeg er forkjøla. Og med tanke på min tidligere epistel mot forkjølte mennesker på reise i lufttette rom, prøver jeg nok en gang å gjøre om billetten. Men de sier jeg må jeg reise i dag. Så jeg spør de i skranken om de kanskje har en ansiktsmaske eller noe så jeg ikke smitter de andre? Hvis du føler deg uvel, kan jeg sende deg med en flight i morgen, sir? Nei, takk, jeg klarer turen, men jeg kan smitte andre, gjentar jeg. Hun som sjekket meg inn i premium skranken deltar i klargjøring av gate’n og overhører samtalen vår uten en mine. Mask, sier hun plutselig, og ler høyt. Ha-ha-ha. Jeg scorer ikke poeng hos overklassedamene, det er sikkert, tenker jeg mutt.

Men jeg fikk henne om annet virkelig til å smile, ja faktisk le høyt. Mens sjokket siger inn tenker jeg på den gangen Flatlands ubeskrivelig vakre partner, tause Birgitte fra Casino, lo høyt og lenge da jeg sa at Aristoteles spilte dum for å få de til å åpne seg, og slik vinne diskusjonen siden. Foreleseren med hovedfag advarte da alle myndig mot å levere oppgaver med slike antydninger, da kom han til å stryke oss. Filosofene hadde aldri slike baktanker. Okay, right, tenkte jeg.

Etter litt tid kommer vertinnen tilbake og sier at alt er klart. Setene ved siden av deg er ledige og du kan få en maske. Jeg kom nesten først inn i flyet.

Vel inne får jeg paracetamol, maske og en hel seterad for meg selv. Jeg ser på masken og de tomme setene. Så mye privatliv og god plass har jeg kanskje aldri hatt i et fly noensinne. Moralen ved historen må være at selv om man ikke er millionær, kan man likevel ende opp med å ha en hel seterad på Thai airways for seg selv. Bare man har et skikkelig ondsinnet virus. Jeg ler og ser på ansiktsmasken, meg selv, og synes kanskje det ser litt vel mye ut. Kanskje noen tror jeg er smittet av noe virkelig farlig og blir redd, tenker jeg og tar masken av. Jeg bestemmer meg for å bruke den kun når jeg må hoste eller nyse. For miljøets skyld. 

Underveis kommer en annen og dumper ned i setet ved siden av. Jeg er forkjølt, advarer jeg. Det går bra, sier han og hoster intenst. Partner in crime. Snart sitter det mistenkelig mange rundt meg og hoster. Kanskje jeg har startet noe, tenker jeg fornøyd.

Jeg kommer litt i snakk med den forkjølte sidemannen. Han er salesmanager for et stort selskap i Melbourne, men bor med sin kone og barn langs solkysten nord for Brisbane.

Vi snakker en stund om løst og fast. Han reiser mye, og knuser tid med drinker.

Han nyter lange spaserturer, dykking og fiske. Jeg spør om han har hørt om det som har skjedd med revet mellom Papa New Gunea og Cairns? Nei, sier han, ikke hørt om det.

Jeg blir slått av undring hvor lite informert befolkningen selv er om tilstanden til revet i Australia.

Vi lever kanskje alle i våre egne bobler, og tenker lite på ting vi føler er utenfor vårt interesse område eller har makt til å endre.

Men dykke og fisketurene hans blir nok definitivt ikke det samme fremover.

På bare 7 måneder har nesten alt korallrev fra Papa New Gunea til Port Douglas dødd. Dersom havet fortsetter å bli varmere, vil det aldri komme seg igjen. Klarer vi å snu det, vil det komme seg på 8-10 år. Lite tyder på det. Nå sier de at vi bare har tre år på oss. Det tar to timer bare å fly med kommersielt jetfly over den berørte strekningen. Rett sør for Port Douglas er Cairns. Området ned til Townsville står for tur? Kanskje helt ned til Brisbane? Omfanget av katastrofen er intet mindre enn utrolig.

Et av verdens underverk er i ferd med å forsvinne.

Vel fremme i Oslo, har jeg god tid til å fordøye inntrykkene fra turen. Ikke visste jeg at blekingen hadde kommet så langt, og gikk så fort, at det kanskje var siste sommeren korallene utenfor Cairns fortsatt var i live til glede og beskuelse. I tillegg til å nesten stoppe helt produksjon av strøm ved hjelp av kull og fossilbaserte kilder, bør man faktisk samle inn CO2, og lagre det i grunnen. Jeg mintes en artikkel om temaet, teknologien finnes, det er bare å sette i gang.

En mor setter seg ned med datteren sin og lar henne spille litt piano. Skjønnhet, musikk, kunst og ja, alt som er usigelig vakkert evner å røre noe grunnleggende ved oss mennesker, tenker jeg. Det går opp for meg at prosjektet har dobbel betydning. Både for oss, våre barn, og livet i revene.

Australia dag 21 - Globetrottere

Australia dag 21 - Globetrottere

Du må bytte bakdekk på Ducatien. Mike hos Minicar Rentals sier jeg må på service på en butikk noen gater unna. Du kan spørre etter Mick. Det kan ta to timer, advarer han. Jeg drar dit. Og for en butikk jeg fikk oppleve. Det første som møter meg i døra er en Enfield. Samme type som de lager i India.

Til høyre står en lang rekke med fantastiske Triumph’er. Det skinner av lakk og krom innover lokalet. Til venstre står en annen av mine favoritter, KTM dirtbiker. Litt lengre inn, bak en GSX 1100 RR står sportssyklene. I et speil på veggen kan jeg se at uttrykket mitt har endret seg til en slags ekstase. Nær identisk med det uttrykket noen får når de møter en kjendis første gang. 

Okay, nettopp sånn føles det sikkert. I disse tankene åpenbarer selve høydepunktet seg.  En møkkete DT650 med safaritank og knastedekk. På styret henger et kart hvor det står 3300 km på 6 dager. Mens jeg studerer skjønnheten kommer en hardbarka mc kar med skjeggstubb, glattslitte skinnklær, dongerivest og en voksende kulmage inn. Jeg fylles automatisk av respekt. Disse karene er de virkelige mileslukerene langs veiene. So you Concered Cairns, did you, sier han og peker på singleten min. Jeg smiler litt avvæpnende. Ja, jeg har kjørt, klatret, dykket, flydd, hoppet i fallskjerm og padlet gjennom en hel del her i Cairns, så ja, jeg har vel på en måte det, sier jeg litt sjenert. 

Mine turer blir jo ingenting i forhold til de lange og krevende ekspedisjonene slike karer som dere gjennomfører. Og det mener jeg faktisk. Det ikke særlig tvil. Alle timene slike bikere uten å mokke sitter limt til setet, er utrolig. Måten de får oppleve verden på er ganske fantastisk. Tenk på den friheten, alt de har sett, opplevd og erfart, tenker jeg og peker på skiltet til Safariutgaven. Han leser. Ja dette var litt av en tur på unsealed roads, sier han. Se slitasjen på dekket, den kommer av asfaltveier. Vi kommer i snakk. Han reiser Australia rundt med en BMW GS1200. Han legger ut, og jeg sluker hvert ord.

I have to plan my route for sealed roads sier han. Jeg spør hva sealed er. Asfaltert svarer han. My bike is mostly set up for that. Vi snakker dekk, størrelse på bensin tanker og mulige ruter. Han drar frem en nødpeiler. Denne er ganske kjekk sier han. Vi diskuterer litt om inmarsat og irridium.

Tiden går fort i slikt celebert selskap.
Your tire is done!

De hadde den beste instant kaffen jeg noensinne har smakt der, men jeg rakk ikke engang å drikke den opp. Tiden går fort i godt selskap.

For det var så utrolig mye spennende der. Bukser som så helt vanlige ut, men som hadde mc armering.

GPS’er. Alt man måtte begjære for eventyr. Etterpå går turen til hotellet for en hyggelig middag ute.

Jeg arrangerer for en uke til i Cairns. Det skulle likevel bli siste kvelden i Cairns. Billettene jeg betalte 200 dollar ekstra for å kunne endre, lot seg likevel ikke endre på et så sent tidspunkt. Jeg blir altså nå noe ufrivillig dratt tilbake til hverdagen allerede på tirsdag. Jeg tenker på filmen Matrix og mr Andersons ord: Everything that has a beginning has an end.

På seteryggen foran meg ruller en film om en mann som til forveksling ligner narkobaronen Escobar. Controls står det under. Jeg gjesper og kjenner at jeg er litt trøtt, tross alt, og dupper av.

Australia dag 20 - Feberrus og livredning

Australia dag 20
Feberrus og livredning

I dag er, som leserene kanskje forsto, dagen noe amputert pga en forkjølelse.
Jeg fikk likevel sendt av gårde en kasse med div ting  i posten, og hatt forsiktig og kort kontakt med andre, så de ikke skal bli smittet av meg. Forma er ganske grei, jeg fant til og med tid til å trene rolig i 1 1/2 time.
Etter joggetur, ergometersykling og styrketrening tar jeg en tur til sentrum. Det er da jeg kommer over et menneske i tydelig "feberrus".  Hans kamerater jobber iherdig med å redde han. De håndterer han som en filledukke, for han snus opp og ned, hit og dit, som en slags moderne pinochio. Med tråder, vel og merke. Jeg bestemmer meg for å inspisere situasjonen. Jeg spør om de trenger hjelp? Som i akutt hjelp? Jeg kan ikke frakte han med sykkelen? Nei, de har alt under kontroll, ingen fare! De drar og trekker i mannen som nå beveges rundt av tre menn, som om han er fanget av en gigantisk blekksprut. Jeg noterer meg at mannen i feberrus ikke blinker med øynene og heller ikke har noen synlig respirasjon. Jeg har sett en del i feberrus før, men dette eksemplaret tar kaka. Han går glatt av med seieren. Ikke en gang den uerfarne gutten som drakk en halv flaske 96 og stupte midt på fotballbanen på syltøran i 1985 er i nærheten av denne mannens tilstand. Min sønns ene utskeielse på deres første vennefest der de tømte all min vin, og fylte badet med 12m3 såpeskum, blekner. Ducatien brummer nå lavt og illevarslende over det som skjer. Fortsatt ingen tegn til respirasjon. Han har enda ikke blunket, øynene hans stirrer vidåpne livløst ut i luften. Mannen holder rett og slett på å dø, og må pumpes øyeblikkelig, konkluderer jeg. Jeg prøver myndig å få de til å ringe etter nødhjelp. Han der må pumpes øyeblikkelig, sier jeg rett ut, mens han fortsatt ikke har blunket siden jeg kom. Ingen pust enda heller. De nekter, og sier at alt er under kontroll, mens de tvinger vann ned i lungene på mannen. Vi prøver å få han til å kaste opp, sier de forklarende. Jeg har fått nok. På grunn av en særdeles bestemt og uvillig vennegjeng lar jeg være å ringe fra stedet, men rusher heller til akutten 800 meter ned i gata for å få tilkalt ambulanse. Cairns sykehus med akuttavdeling er der. Jeg føler at det haster og er der på kort tid. La oss si 1 min.
Jeg parkerer og går raskt inn. En bevisstløs mann trenger øyeblikkelig hjelp rett ved starten av esplanade, utenfor restauranten Bush Fire. Han puster ikke, har vidåpne øyne og blinker ikke, så jeg tror det står om liv og død. Jeg tror kanskje han er overmåte beruset og må muligens pumpes øyeblikkelig, forklarer jeg i skranken på nødmottaket.

Det er nå det utrolige skjer.
Du må ringe 000 og melde det inn. Unnskyld, sier jeg, og klarer knapt fatte det groteskt utrolige i situasjonen. Hør her, er ikke dette nødmottaket, jeg står rett foran dere og denne mannen dør mens vi snakker?
Nei, beklager, sutch are the rules, du må ringe det inn. De kan ikke gjøre det. Hør her, jeg er norsk, og kjenner ikke systemet. Kan ikke dere ta dette? De nekter plent. Vil dette medføre ansvar og ekstra kostnader for meg, spør jeg. Nei, forsikrer de.
Jeg ringer 000. En pinefullt langsom registreringsprosess tar til mens et menneske dør 800 meter ned i gata. Utenfor står ambulanser parkert.
Hva I h.. er dette tenker jeg. Er vi blitt et samfunn styrt av mørkemenn?   Prosessen tar det som for meg virker som uendelig lang tid. Sekundene går vitterlig sakte nå. Endelig sendes det ut en ambulanse. Etterpå ser jeg på telefonen. Litt over 6 minutt.

Jeg oppsummerer for meg selv. Det tok meg ett minutt å nå akutten. Det gikk ca 1 minutt for de i skranken å få forklart meg at jeg måtte ringe 000.  Hele 7 minutt gikk til administrasjon før de kunne sende ut en ambulanse til et menneske uten synlig respirasjon, som holdt på å dø, enda jeg sto midt i selve nødakutten på sykehuset.
Jeg tenker av en eller annen grunn litt på den synkende politibåten ved Utøya, og alle de oppegående båtene som sto klare til innsats ved brygga. Jeg lurer på om kanskje også disse mennene var styrt av et eller annet mellomledd. En eller annen taktisk utdannet byråkrat som nektet de som faktisk var på stedet å tenke og agere raskt og effektivt selv. Kanskje Gud forby risikere livet for å berge andres liv?
Revisjonister og tåkefyrster lenge leve!
Måtte de klokt få styre landet lenge.
Jeg kan ikke annet enn å le litt. Det er ikke sikker jeg hadde taklet dette så mye bedre selv, hadde jeg visst og kunnet alt det de vet.
Balanse, tenker jeg igjen. Det handler om å finne en balanse.
Men dette var kanskje ikke helt det.

Australia dag 19 - Virus, karma og en samfunnsfiende

Australia dag 19
Virus, karma og en samfunnsfiende

Vil med dette rette en stor takk til den opplagt forkjølte, snørrete og febersyke psykopaten på sete 48 i bussen på rafteturen til elva Tulla, i Cairns, Australia.
Jeg vet ikke hvem som har oppdratt deg, men det kan umulig ha vært et ansvarlig menneske. Enten det, eller så gikk det ikke inn, noen barn er fryktelig trege sånn.
For å lukke dette hullet i din klart mangelfulle barndom, skal du få inn dette med teskje.
Dersom du er syk, må du holde deg hjemme, fordi du kan smitte andre mennesker.
Jeg gjentar: Dersom du er syk, må du holde deg hjemme, fordi du kan smitte andre mennesker.
Er det så farlig da, tenker du, JEG skal ihvertfall ikke gå glipp av den turen!
Eller kanskje du bare ikke tenkte. Null hjerneaktivitet.
Så, til tross for at du visste at din kropp vibrerte av menneskets eldste fiende, virus, bestemte du deg likevel for å gjennomføre denne turen.
Du dro altså ditt slimete, hostende og snørrete legeme inn i en hermetisk lukket boks, satt deg blid og fornøyd ned i setet, og tenkte, her skal vi være sammen i to timer, og dette skal gå bra! Alt i orden her.
Vel, en liten nyhet til deg, ta en telefon til bookingselskapet, og be om å få avlyst eller utsatt turen neste gang. Fordi takket være deg og din enestående og unike innsats, er garantert i dag, et sted mellom 20 og 70 andre mennesker sengeliggende med forkjølelse. Mest sannsynlig får de nå hele eller deler av sin ferie totalt spolert takket være deg.
Ikke så farlig, tenker du.
Vel, selv får jeg kanskje tre uforglemmelige dager spolert på grunn av deg.
La oss regne om dette til karmapoeng. La oss si at ditt liv er verdt ca 1 000 000 000 poeng, så har du mye å gå på.

Karmaregnskap:
3 morninger, tre ettermiddager, tre kvelder.
6-8 treningsøkter
3 netter på hotell
3 dager på mc
3 feriedager i Australia
Totalt minus i karmapoeng: 1620

Bunnfradrag for utlegg spart pga sykdom: 200 poeng. Siden dette angår ferie, regner jeg om dette til  karmapoeng.
Så kommer det store spørsmålet. Skal dette regnskapet omfatte den totale skaden, det vil si alle berørte av dine valg? La oss for morro skyld gjøre det.
Multiplisert med litt over midan av 69, antallet syke, ca 50 stk, median av 2-4 dagers sykdom, blir det total skade for direkte berørte ca 71000 karmapoeng. Siden du kanskje smitter mange barn, kommer du nok litt ekstra på minus.
Multiplisert med alle disse menneskene som igjen smitter, la oss si, tre personer,  som igjen smitter tre nye, er den totale skaden snart opp i milliarder av karma minuspoeng!
Min melding til deg: Du er en nok på mange måter en, ja jeg sier det rett ut, en samfunnsfiende, og har kommet langt ut på minussiden hva angår karma.

Tusen takk for at du egenhendig klarte å spolere de siste dagene av ferien min.
Du er et godt menneske, og det lyser godhet av deg, jeg og flere med meg synes det. Jeg takker deg av hele mitt hjerte.
Måtte du bli påkjørt av en sementbil.

Takk for oppmerksomheten.

Australia dag 18 - Vannfall, japanesere og frosker

Australia dag 18

Vannfall, japanesere og frosker

I dag traverserte vi et til tider litt bratt elveleie med noen aldeles nydelige fossefall. Ved drikkevannskilden til Cairns har de laget en kilometers lett klatrerute langs leiet til uttaket. Vi brukte ca 5 timer på turen. Det var lagt opp til noen hopp fra ca 5-7 meter fra klippene ned i de naturlige kulpene ved fossefallenne. I fullt klatreutstyr, redningsvest og hjelm var det litt av en opplevelse. Jeg har selv vært overvektig, og jeg kjenner mange som er det. En del er likevel spretne og sterke som bjørner. Ikke noe galt i det. Men denne mannen er virkelig et produkt av kontor og overarbeids-foran-datamaskin samfunnet. Jeg koster derfor på meg en lite flatterende og noe selvironisk beskrivelse av en japansk turist. Hans noe hjelpeløse tilstand sier litt om hvor samfunnet er på vei. En litt overvektig, skjeløyd, klumpete og håpløst klumsete japaneser var med på å sette farge på turen. Hans bløte, kraftløse kontorhender krafset seg kraftløst til berget mens han gjentatte ganger hjelpeløs måtte dras opp og berges i forskjellige situasjoner. Samtidig forlangte han myndig respekt for å ha totalt ødelagt seg selv med mat, lite trening og overarbeid. Hans ubegripelig vakre og nette utkårede klatret villig vekk og forserte de mest krevende hinder problemfritt. Ved flere anledninger unngikk han helt å hjelpe henne. Hun godtok det stilltiende med bøyd nakke. Det var tydeligvis en del av deres kultur. Mannen ropte nok en gang etter bistand. Jeg kjente at jeg snart hadde fått nok. Overvektig eller ei, ingen god grunn til å lage så til de grader drama. I en rolig kulp etter nok et fall unnlot guiden vår etter utallige redninger tilslutt å berge mannen. Han hadde helt tydelig også fått litt nok. Guiden vår var en veltrent, værbitt og kjekk Japansk tøffing som måtte bivåne at nok en skjønnhet gikk til en frekk, vanskapt overarbeidet kontorist. Mens hans landsmann holdt på å drukne, tok han med ett noen kraftige svømmetak og dro seg med imponerende letthet på land. Guiden snudde seg mot meg. Med en kort, hes latter sa han at mange asiatiske menn som sier de ikke kan svømme, mirakuløst nok som oftest svømmer svært godt når de må. Mannen lå nå ved bredden og peste. Paret var tydelig nygift men absolutt ikke forelsket. Penger har makt.

Samtidig tenkte jeg med sorg på hvem han kunne ha vært, hadde han bare klart å tilpasse seg systemet bedre. Nei, det er omvendt, tenkte jeg, og mintes japansk arbeids og æreskultur med utallige timer overarbeid, absolutt lydighet til sjefene og mannen som kvinnens overhode.

Resten av turen bestemte jeg meg for å overse denne latterlige dramatiske og selvhøytidelige mannen og heller nyte turen.

For rundt oss var leiet dekt av en frodig, tett og ubegripelig vakker jungel. Jeg mintes aboriginalenes kunst. De har som meg og mange med meg, en sterk knyting til kunst og historie. For de er naturen alt. Vann, dyr og sjeler. Jeg så på naturen rundt. Spirits, tenkte jeg. Formet av tidens tann og utallige prøvelser. Jeg tenkte på utviklingen mot industri landbruk, dyrenes lidelse og vår egen lidelse manifistert i denne ubehjelpelige mannen. Jeg fikk et bilde i hodet av oss mennesker som denne japanske mannen.  Vi har skapt en verden der vi alle er som late, fete, griske, bortskjemte, sjalu og vanskapte menn. Totalt frakoblet naturen og oss selv, i ferd med å ødelegge verden.

Tanken gjorde meg kvalm. Av meg selv og de dårlige sidene hos oss mennesker.

Vi kan se og hente mye spirituell kraft i aboriginalenes kunst.

Senere på dagen besøker jeg et galleri for arboriginal kunst. Et bilde skiller seg ut for meg.

En eldre dame har malt det. Temaet er hav og landsby. Mens jeg står der, kommer jeg litt i snakk med eieren av galleriet. Han har bygd opp galleriet med egne hender fra ingenting.

Hvorfor valgte du dette yrket med deres kunst, spurte jeg. Penger, svarte han umiddelbart. Gjorde du det for å hjelpe aboriginalene eller for din egen del? Begge, sier han og holder frem begge hendene i samme høyde som om de var to vekter. Balanse sier jeg, det er det jeg også har fått tro på. At det eksisterer i alt rundt oss. Balanse er det som sørger for at verden går rundt og ikke kommer ut av stilling. Jeg forteller om mitt prosjekt og ønske om at nordmenn som er blitt rike på olje og co2 utslipp, det som dreper revene, kan bruke “blodpengene” sine på å få solenergi til Asia og slik berge revene. Hvor lang tid tror du det vil ta før revene dør, sier han. Kanskje 20 år, kanskje mer kanskje mindre, det skjer allerede nå, sier jeg.

Ja, men er

CO2 grunnen da, sier han. Selv vitenskapsmenne tviler. Jeg sammenligner det som skjer med tobakksindustrien. Den var i likhet med oljeindustrien svært mektig og pengesterk. De kunne hyre inn vitenskapsmenn til å påvise at påstander om at kreft som kom 20 år etter at man begynte å røyke var tull. Samtidig visste man at virkestoffene i tobakk var 5000 ganger mer kreftfremkallende enn for eksempel melk.

Forskere flest skjønte at det utvilsomt var en sammenheng. Slik er det med global oppvarming i dag. De aller fleste vet at global oppvarming kommer av drivhusgasser og CO2, men at noen få protesterer. Jeg legger til at i millioner av år har vi hatt en balanse mellom forbruk og utslipp av CO2. Jeg holder ut begge hender. Slik det er nå tilfører vi for mye for fort og CO2 tas ikke opp igjen, men blir overskytende. Den ene hånden faller ned. Ubalanse. Han nikker, og forstår.

Men hvorfor dør revene av en så liten temperatur endring? Jeg sier at det er derfor vi må forkaste det gamle spirituelle og forene det med det vi vet, vitenskap.  Kreasjonisme og gamle bøker holder ikke. Likevel er det slik at Gud er til og vi må forandre oss, også spirituelt. For det har med evolusjon å gjøre, at revene dør. For oss er 5 grader ingenting. Men for revene i vannet går det for fort. De rekker ikke å tilpasse seg. Noe som skulle tatt millioner av år, skjer på noen tiår. Temperaturkurven i vannet skyter i været ubegripelig fort, i historisk sammenheng peker kurven for varme i havet plutselig rett oppover.  Han nikker kort igjen.

Men hva med varmen fabrikkene våre produserer og spyr ut. Hvor blir det av den?

Jeg svarer ærlig at det har jeg også tenkt på, men at jeg ikke vet om det påvirker i stor grad. Kanskje den ikke betyr noe. Jeg minner om det tynne ozon laget og de enorme utslagene små endringer der hadde. Det er ikke alltid at ting henger sammen slik vi tror. Det vet vitenskapsmennene mer om, sier jeg, og vi burde vel kanskje funnet mer ut om det.

På vei ut ser jeg igjen bildet av frosk og skilpadder. For meg er skilpadder bildet på kvinner, mens den frosken minner litt om meg, tenker jeg mens jeg haster på vei ut.

Ikke viktig men interessant å finne ut av tenker jeg på vei ut. Hos frisøren får jeg vite av hun som klipper meg at hun er opptatt av shankara. Jeg sier at det å bli mer spirituell kom for meg med årene, og forteller at både jeg og aboriginalene ser farger. Rosa er foreksempel farge for kvinner. Lilla er kvinners farge for menn. Hun stopper opp og henter en bergkrystall fra en statue hun har stående. Det er den eneste jeg har her i salongen min, enda shankara betyr mye for meg. I hennes lære betyr rosa kjærlighet. Jeg vil aldri glemme deg.

Vel hjemme på hotellet bestemmer jeg meg for å finne ut hva frosk betyr. For mange natur religioner er frosk symbolet for vann. Igjen denne knytningen til vann, tenker jeg. Blå var den fargen jeg valgte, og hos aboriginalene betyr det vann.

Alt henger sammen, tenker jeg.

For aboriginalene er frosken først og fremst knyttet til et sagn. Det handler om frosken som vart så tørst at han drakk opp alt vannet i verden. Han vart altfor stor og grådig. For å få han til å gi slipp på alt vannet, lurte vennene hans, frosken til å le. Slangen gjorde noen merkelige figurer, og mens frosken lo, kom alt vannet ut igjen, og han krympet tilbake til sin opprinnelig størrelse.

Skjønte ikke helt hva den historien hadde med meg å gjøre. Jeg har på dette tidspunktet latterkrampe fordi jeg mintes at min ex er livredd frosker.

Om noen er i tvil så sier jeg bare: Gud har humor.

Australia dag 16 og 17 Elve rafting og museumsvisitt

Australia dag 16 - River rafting

Vi starter opp kl 0645 på morgenen. Og hvilken fantastisk hyggelig overraskelse vi hadde i vente. Det viste seg at området vi skulle rafte i er jungelen så tett, fruktbar og mangfoldig at den er på den eksklusive verdensarv lista. Det viste seg fort hvorfor. Etter noen stopp kommer vi til et hoved bygg der diverse utstyr deles ut. Våtdrakt og sko prøves på. Vi går ombord i bussen og vender snuten mot jungelen. Vi må kjøre i 2 timer for å komme dit. Vi får utdelt skjema, og de spør etter nærmeste pårørende og telefonnr. Jeg fyller inn Gud og 113. Han går igjennom litt rutiner før han setter på en instruksjonsvideo. 2 timer er snart gått og vi er straks fremme. Jeg sitter sammen med guiden og spør hva gjør vi dersom det kommer krokodiller i vannet?

Han sier det kan være store krokodiller i vannet, spesielt ved utløpet av elven. Guiden tar frem mikrofonen og sier at dersom vi faller i vannet, måtte vi danne en sirkel. Dersom en blir tatt av en krokodille måtte vi bare regne denne personen som tapt, og straks lukke hullet og danne en sirkel igjen. Latteren sto i taket, og derifra og ut turen var det en lett og glad stemning hele veien.

Det var virkelig tett jungel vi kom til. Mest vegetasjon, men noen nydelige blå  sommerfugler, fisk og litt anna liv var å se. Naturen og omgivelsene var helt fantastisk. 

Video fra turen her.

Nå går turen ut for litt pasta! Jeg gikk for en tradisjonell pasta og Cheesy Garlic Bread som starter. De kan virkelig sine ting menneskene som driver restauranter i Cairns. Smak og kvalitet er skyhøy. Det er også veldig mye bra kunst, mote og kultur tilbud her. Alt i alt imponert over nivået på alt her. Får kanskje litt inntrykk av at folk reiser hit for å koble helt av og komme nær naturen. Mye kjærestepar og gruppereiser hit ser jeg, men det går fint an å reise hit alene. For en nydelig plass!
Litt fra museet i dag:

Australia dag 15 - The spirit world

Australia dag 15 - The spirit world

I dag handlet alt om spirituelle ting. Er du ikke helt med på slikt, så kan du slutte å lese, finne frem avisa, ta deg en røyk og en kopp kaffe isteden.

Ok, for dere som fortsatt leser, forutsetter jeg at dere kanskje er litt spirituelle, og her er en del av det som har skjedd i det siste, og det hele er merkverdig.
Bakteppet for alt dette er at hele verden faktisk holder på å gå i dass. Alle vet det, mange snakker om det, men veldig få vet hva de skal gjøre. Vel, dette er hva åndeverdenen har kommet med til meg så langt. En aboriginal satte seg ned sammen med meg og jeg fikk ved hjelp av han en slags oversikt over en del ting som har skjedd meg i det siste.

For å få til dette fikk jeg ta del i hemmeligheter som uinnvidde normalt ikke får. Han bare åpnet seg fullstendig da jeg fortalte om Great barrier reef, og grunnen til at jeg var her. Og at jeg ser på nye litt revolusjonerende måter å få bukt med global oppvarming. Jeg har troa på å produsere solenergi i Australia, og få det over til Asia på kort tid via superledere. 
Det står nå så ille til at vi må få til dette snart. Men at det spirituelle må komme først, og så kan det fysiske og konkrete, resultatet av tanken, komme etterpå. Intet nytt under solen, slik er det jo for oss mennesker. Vi får en ide, en tanke, og setter den ut i verden etterpå.
Jeg tror absolutt det er et tegn i tiden på at vi må forenes med det spirituelle igjen for at det skal gå bra med alt liv på jorda, inkludert oss. Men for å komme dit må vi begynne med åpenhet, tror jeg. Full åpenhet. Gud kan ikke lengre skjule seg bak en som er helligere enn umulig - jesus. Vi må få møte han slik vi er, og han må få møte oss slik han egentlig er. Full åpenhet. Slik han har skapt verden er vår pekepinn til å finne Gud slik han er, tror jeg. Akkurat nå peker nåla i alle retninger, men vi kan finne Nord, og det er for meg kjærlighet. De andre veiene som tilbys er en stor suppe av selvmotsigelser og alle vet det. Bibelen er full av det, og de fleste religioner med. Så hvordan skal vi da kunne finne veien?

Jeg tror svaret er å finne i oss selv. Vi må ta frem vår indre kobling, stemme eller røtter til det spirituelle igjen. Jeg har møtt en aboriginal her som er veldig spirituell, og han har funnet ut at nesten alle religioner er koblet til hans, og de snakker omtrent alle om det samme. Mennesket, og menneskets forhold til Gud. Han holder en lengre utredning om deres skapelses beretning.

Neste dag er jeg tilbake i butikken igjen.

Der står han i samtale med en uteligger som er alkoholiker og han har også tatovert en tiger på den venstre armen og en slange på sin høyre. I farger. Da jeg gjorde det, fulgte jeg en indre stemme. Han sier han gjorde det ut av tradisjon. Han er alkoholiker og har farge i sine tatoveringer. Jeg er her for å reprodusere, sier han med overbevisning. Jeg finner frem korset mitt, og sier han kan bare stole på Gud. Og at jeg tror han tar feil, for alkoholisme går i arv. Han går.

For arboriginlene er det 3 tall man er koblet til, 101,100 og 110. Hvilket føler du mest dragning til, sier han. Skal man først velge et tall, så er det ikke 100, det tallet jeg valgte.

101 - man er koblet til Gud i dette livet og får komme tilbake til han igjen med god samvittighet.

100 - Man er ikke koblet til gud, og går tilbake til jorden

110 - Man kan kobles til Gud, men må gjøre denne koblingen selv.

Før vi visste hva tallene betød, valgte uteliggeren 110. Jeg valgte 100. Aboriginalen valgte 101.

Han sier jeg ikke er koblet til Gud. Jeg sier jeg er koblingen mellom 101 og 110. Og at hvis 110 kobler seg til Gud, så er det en ubrytelig sirkel.Vi snakker om tallet 13. Alene er tallet i ubalanse, sier jeg. 13.13 og du får balanse. I vår bibel er det at størst av alt er kjærlighet. Den må vi ta fram nå for å berge dagen. Og Jesus er kjærlighet. Så da er nok det absolutt rette veien å gå. Altruisme.
Han snakker om sirkler. Og om land og slanger. Jeg detter litt av.

På restauranten 300 traff jeg jøder. Jeg tenker på filmen 300. Nær uslåelige krigere mot en enorm overmakt. Gud tok meg dit.

Det fant jeg hvile, der så jeg King Arthur, From nothing comes a king. Mitt tall er 100. En mann var Guds utvalgte til å trekke sverdet ut av steinen. Excabilur. Han var valgt på grunn av sine utallige prøvelser. Jeg tenker videre på koblingen til Gud. Jødene var ikke koblet, de drepte jesus. Så måtte de gjennom ufattelig lidelse. Nå er de koblet til Gud og nær uslåelige. Direkte koblet, vel og merke. Jesus er ikke så sentral for jødene. 
Jeg ser ned på stikkordene mine.

Not connected / killed jesus
Turtle hard shell / strong
From nothing comes a king
Snake wraps around earth
Circural economy 
Snake - Tiger haste 
Join forces

Mc danger
Disability vs freedom

Grandchild 
Danger
Drowning

Hos arboriginlene er familie det viktigste, forklarer han. De har en skapelsesberetning og en tro som minner svært mye om den abrahamittiske.  Slange, svik, synd, godt, ondt, Gud, hans sønn, ja det meste er på plass og gjenkjennelig.

De bruker et fargesystem som er helt sentralt for å sette alt i perspektiv. Jeg ser videre på noen stikkord jeg har skrevet ned.

Love:
Turtle - love
Deception
Wait
Red - family.
War with love
Jeg forklarer at jeg så skilpadde og hai samtidig i går, men at jeg måtte bryte regelen for å komme dit. Og at skilpadde på en måte har dukket opp i flere sammenhenger i det siste, uten at jeg kan forklare hvorfor, men det føles ganske sentralt sier jeg. Det har å gjøre med mennesker som har harde skall. Så harde at de ikke våger å være seg selv, og heller ikke tillater andre å være det, sier jeg. Men det er en dualitet I det, for noen av reglene er til for det gode. Det er en litt forvirrende miks, men det har med grenser å gjøre. 
Han ser litt forrundret på meg og sier at hans navn faktisk kommer av ordet skilpadde.
Okay, jeg vart forelsket i ei som var for ung, sier jeg. Hvor gammel? 25. Og jeg er nesten 50.  Nei, det ikke galt sier han. Det er ikke problemet sier han, plutselig alvorlig.

Jeg forklarer at noen mennesker der jeg bor synes sånt er skikkelig ille. 
Men han overhører meg og sier det er ikke problemet. Slikt er helt normalt, begge veier forsikrer han. Han drar frem et fargekart. 
Jeg sier at jeg ser farger når jeg tenker på forskjellige tema. 
Når jeg tenker på henne ser jeg for meg en rosa farge sier jeg -  No, sier han. This is your color for her. Not her color for you! Jeg måtte stanse opp litt. Han har rett. Aldri tenkt slik på det. For aboriginalene er dette fargen for pasjon. Det er en klassisk maskulin og vertikal måte å tenke på. En rett og direkte linje mot dit vi vil, mot målet.

For kvinner er det annerledes, forklarer han. Han kommer med en lengre utredning om hvorfor det er slik. De tenker horisontalt. Hennes farge for kjærlighet til deg er lilla. Oppdragelse. If you follow the rules she will reward you, but do her wrong and she will punish you hard.

Jeg må le litt. Hørtes litt kjent ut, igrunn det ja. Det kommer inn kunder. Han blir opptatt med de, mens jeg ser videre på fargekartet. 
Jeg stikker over til nabobutikken og bestiller rafting til i morgen. Det går visst ganske hardt for seg, forklarer guiden.
Tilbake i butikken, blir jeg sittende med fargekartet. 

En kyllingwrap fra Burger king gir ny energi. Utenfor demonstrerer vegetarianere mot kjeden. Jeg tar en ny bit og tenker at jeg kanskje egentlig burde ha bestilt vegetarmat til lunsjen i morgen. Vel, litt sent nå. 
Blå - det er min ekte farge, for aboriginalene, vann. Du vil møte vansker men det har mye positivt ved seg også.

Jeg går igjennom resten:
Green - way of life - jeg stemmer grønt.
Gray - confusion - jeg begynner å bli gammel og noen unge damer liker meg og jeg de. Det forvirrer både meg og de litt. Og andre. Hard to learn the way of life står det. Okay, jo, haha, helt rett. Fargen man får når man blander sort og hvitt. Grått. En mellomting. Midt i livet?
Jeg ser videre på kartet. Orange betyr for meg liv, leve i tråd med seg selv og gjøre ting som gir livet mening. Fargen har fulgt meg i det siste. Alt randonee utstyret er orange. Tigeren er orange. Fargen på bannerene for revet er orange. Jeg husker det han sa tidligere. Og jeg kan lese på fargekartet. For us it means to live in after the lore. It trumps money. I Norge er vi rike på penger, men fattige på det spirituelle. Kjenner jeg blir litt optimistisk. Kan dette være hemmeligheten, selve svaret for å få nordmenn spirituelle?  Jeg er av den oppfatning at de færreste i dag er villig til å gå veien til Gud via Jesus. Jeg tenker at for min egen del og for de fleste av oss er det helt uaktuelt. Han eide ingenting, og gjorde en hel del under. Men han hadde ikke noe effektiv forsvar mot prestene da de bestemte seg for å ta livet av han. Alle i dag forstår at uten skikkelig forsvar er man ferdig på kort tid. Skaperverket fungerer slik. Så om man skulle tolke det slik at det å følge jesus, betyr at man ikke kan forsvare seg, så kanskje man da i grunn lever utenfor Guds vilje, utenfor the Lore. Og folk i dag forstår dette, selve naturen fungerer jo ikke slik. Igjen tenker jeg at vi må finne en vei midt imellom, den ekte, sanne veien. En balansert vei til Gud. En vei som leder oss ut av uføret verden er kommet i. Fra mørke til lys. From nothing comes a king. Kan det være slik at Gud har valgt ut jesus til å vise veien? Rett frem og rett til han? Interessant, tenker jeg. Med tanke på skjebnene til gutta i bibelen, håper jeg og mange med meg på en litt mer normal og avslappa vei, tenker jeg. Men så enkelt er det nok ikke, veien er smal.

Brown - the color for grounded, mother earth. Dette er fargen man får når man blander hvitt med svart, sier han forklarende og peker på grått.
Jeg er allerede på svært. Døden.Black - All people

For meg er svart ingenting. Døden.

For arboriginlene er det fargen for alle mennesker. I deres tradisjon stammer alle mennesker fra 12 stammer. All people.

Jeg tenker - vi er på full fart inn i et mørke som betyr døden for alle mennesker?
From darkness comes light ( white ). Jeg tenker på Einsteins ord,
Darkness is just absence of light.

Vi er lyset. Mennesket må bringe lyset til verden. I bibelen er Jesus verdens lys.

Jeg tror den veien er for hard, veien er faktisk allerede i oss. 
Vi trenger jesus for å finne lyset. Vi trenger Gud. Må nok noen offer til.
White er lys. For arboriginlene er dette fargen for at du må følge Guds vei.

Jeg tenker videre. Det stemmer med bibeen,  og er i tråd med Einsteins tanker om lys og mørke.
Orange betyr at man må leve i samsvar med Guds vei. Live with logic of the lore.
White you must follow the lore

Jeg hopper bukk over jesus og går direkte på Gud.

Sin vs balance
Tiger - kills / hunts = not a sin
Color - no color (white) - no sin
Hunting - no sin
Tatoo - no sin
Food - no sin

Jeg ser videre på stikkordene jeg noterte i hast:
Future of water/the seas
Det brenner 
Hurry/haste
Japan new tech?
Beatch south of Brisbane - sand with superconductor
Eletricity 

Multiple sources for eletricity:
Africa sun / Victoria falls?
Australia sun / this beach with sand filled with this thing that leads eletricity
India/pakistan: water.

Jeg tenker på den dagen jeg lot Gud ta over. Han ledet meg til to steder. Først tilbake til Cairns sentrum, der temaet var global oppvarming, og menneskets utslettelse av Guds skaperverk i havet, livet i de mange korallrevene. Så ledet han meg til stedet 300 der filmen From nothing comes a king gikk, og der traff jeg jøder. God has chosen me - sword in the Stone. Det er slik Gud kommuniserer med oss, tenker jeg. Og en av oss, en han har valgt ut kan trekke sverdet ut av steinen og skal lede alle andre. Det kan bare ha vært Jesus.
Men kanskje det gjelder både meg og deg, tenker jeg og humrer for meg selv. Så lenge man følger Jesus, så kan man vel lede andre og være lys i verden, selv om andre ikke er det. Uansett kan vel alle være enige i at Jesus er en usedvanlig snilt og bra forbilde for oss, selv om vi i visse situasjoner ikke kan følge boka med ønsket effekt. Hadde du fortalt sannheten til en nazist - at du var jøde - vile han øyeblikkelig ha drept deg. Hadde du vært tysker og fulgt din leder Hitler lydig - som bibelen ivrig forfekter man skal - så hadde du i praksis blitt en sinnsyk morder. Som system fungerer de ti bud bra - men bare hvis alle følger den. Er sjefen din en djevel eller han som spør etter sannhet en morder som søker å drepe deg, så bør man hverken følge den personens ledelse eller føle noen obligasjon for å snakke sant. Det er min personlige mening, og noe jeg håper Gud kan se på med forståelse. Ting eller situasjoner er ikke alltid ideelle, faktisk så vanvittig at ikke engang Guds fulle rustning duger som effektivt forsvar mot det onde. Så hva gjør man da? 

Nok om det spirituelle, jeg runder av med en tur på Gilligans. Det er det fullt kjør og litt av en fest på gang. Alt handler om balanse tenker jeg.

Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Australia dag 14 - The great barrier rief and no overtaking

Jeg er våken kl 0500. Spenningen stiger litt. Kan dette bli dagen jeg får se en hvithai i sitt rette element?

På vei mot Port Douglas innser at jeg har beregnet håpløst dårlig tid. Så dårlig at jeg vil miste båten faktisk. Jaja, tenker jeg. Min egen forb.. feil som startet for sent. Jeg får følge trafikken og iallefall få en fin tur til Port Douglas. Ikke før jeg har tenkt tanken kommer vi til asfaltlegging. Kjørebanen er litt grusete og på et skilt står det: NO OVERTAKING. Det var som f.. dette går skeis nok som det er om ikke asfaltsøl og veiarb - jeg skvetter til. På min venstre side raser en pickup forbi. Bak er det ettermontert med aluminiums rammer, stige, verktøy og noen tønner med ett eller annet i.

Jeg blir utsatt for en aldri så liten skur av asfaltgrus. No overtaking fantes tydeligvis ikke i den mannens vokabular. Fy flate for en h.. idiot, tenker jeg. Mannen må være spik sprøyte gal. Ok, iallefall litt. En ny tanke siger seg på. Kanskje, litt sprø hjelper iblant? For hvis jeg faktisk bruker denne sykkelen til det den er god for, rekker jeg kanskje båten uansett? Jeg setter fart, og snart er håndverkeren og flere til passert. Ducatien trives virkelig nå, og brummer fornøyd. Foran meg er et strekke på 30 km med svinger. Hmm, det ser kanskje mørkt ut likevel med den turen. Men så minnes jeg min tidligere sjefs grundige utredning på hvorfor mc sitter bedre på veien i svinger enn biler flest. Noe med kuvede dekk, mer veigrep og tyngdepunkt. Jeg stoler på at han har rett og lar det stå til. Og det stemte. Noe er virkelig en halv professorgrad i fysikk utdanning god for. Ducatien er utvilsomt skapt for dette, den sitter klistret på veien og går som på skinner. I disse svingene tar jeg igjen nok en håndverkers pickup med aluminiums lasteplan og diverse verktøy. Han holder virkelig svært god fart til tross for en ubehjelpelig, klumpete farkost. Med svært tvilsomme kjøreegenskaper gyver han løs på svingene med dødsforakt. Bilen hopper omtrent av veien. Jeg fastlår at de virkelige store nut casene i Australia må være å finne blandt håndverkerene. En ting er å kjøre litt fort, men uten veigrep? Likevel sender jeg mannen en takknemlig tanke for hans ikke helt strålende eksempel som akkurat i dag berga dagen. For jeg ankommer Port Douglas litt før oppmøte tid. Og jeg som trodde jeg ikke en gang ville nå båten. Så god tid at jeg tenker at jeg kanskje rekker å kjøpe meg en sjorts? Jeg går innom en butikk. Siden jeg var innom havna Port Douglas og denne butikken noen dager før, kjenner betjenten meg igjen. Den gamle, litt rynkete mannen hilser meg velkommen. Så du overlevde ulykken og har kommet deg av skaden? Sier han vennlig. Hva i all verden snakker du om, sier jeg. Ja, du ser uforskamma fjong ut sier han. Hva gir deg inntrykket av at jeg vart hardt skadet? Han nikker mot mc’n. Du kjører vel mc, ikke sant? Han er tydeligvis en av de som skal lære mc folk noe om fart og spenning. Kjenner det koker litt. Jeg holder opp shortsen - denne ser litt gammel og rynkete ut, så jeg vil ikke ha den. Han forlanger å få shortsen, for å finne ut hva som er galt med den. Ingenting, sier jeg blidt, jeg reiser mye og kan ikke kjøpe klær som lett blir skrukkete. Jeg holder opp en shorts i silke. Denne var fin, men er det en truse?  Han nikker stumt. Hmm..svært dekorativ, men jeg kan vel ikke gå rundt i trusa om bord i båten heller, kan jeg vel? Han gir meg blikket som kanskje sier det er på tide å gå. Utenfor knekker jeg nesten sammen i latter. Samtidig er det slik at han har et poeng. For de som tror djevelen er en skabbete stygg fyr hvis hode vris 365°, må nok revurdere synet sitt. Lucifer er den vakreste og mest perfekt utseende engelen Gud har skapt. Det brøt ut krig i himmelen. Lucifer var ulydig, og ville ha egen fri vilje. Ingen regler! Gud ville ha regler, djevelen ikke. Men Gud er i kontroll, og tillater at unntak kan skje. Han tillater til og med at djevelen kan eksistere, kanskje fordi han håper han vil lære. Han elsker ikke det han gjør, men han elsker djevelen. Så stor er Guds kjærlighet. Jeg ser Top Gear er på Averøya og tenker at dette var et pussig sammentreff for mesteparten av bloggen skrev jeg i pausen til havs, lenge før artiklene kom tilgjengelig for meg. Hva angår grisekjøringen,  tror jeg kanskje nesten alle grisekjører litt innimellom, men jeg tenker også at de fleste nok ønsker at regler må følges og at det ikke er av det gode å kjøre for fort. Altfor farlig. Men noen ganger kan reglene brytes. Slik er det er det for uttrykningskjøretøy, og nå for Great Barrier Reef og global oppvarming. Noen som kan, må sette fart. Stor fart, for det haster. Revblekingen skjer i et omfang og tempo som forbløffer selv de mest skeptiske forskerene. Revene holder rett og slett på å dø ut.

Vel ombord setter vi fart mot revene, og jeg fryser og må ha lue og jakke på etter turen dit.. Vi tar en liten stopp. Hvaler i vannet sies det. Flere samles på fremdekket. Vi ser etterhvert noen rygger som kommer opp og bryter vannet. Men hva med hvithai, spør jeg guiden diskre. Logisk sett er sjansen liten sier han. Ingen naturlige byttedyr dit vi skal. Lite hai. De trives litt bedre i Melbourne og Perth, eller sør afrika der det er kaldere i vannet.

Jeg fant ut at de to turene er svært like. De koster rundt 1800 NOK og tar ca en dag. Det er med både dykkere og fridykkere om bord, og det hele blir effektvt avviklet.

Jeg har Padi, men foretrekker selv den farten, bevegeligheten og friheten man får av fridykking.

Og revene viste seg virkelig fra sin beste side skulle det snart vise seg. Det er bare å ta av seg hatten for naturen og turene her. En sjelden gang i blant er det ekstremt lavvann. Da kommer hele revet fram. I dag kom det fram. Det er bare helt fantastisk. Midt ute i havet, bades dette stedet av sollys flere timer per dag. Ingen fugler er å se noe sted, det er nok fremme i dagen for kort tid og for langt til havs til at fuglene trekker hit.

Dere kan selv se litt av det revene hadde å by på i dag, her.

I dag fikk jeg for første gang se en stor havskilpadde og en noen meters hai. De ombord sa jeg ikke skulle, men jeg satte av gårde mot dypet de advarte meg mot likevel. Fordi en av mannskapet glapp ut med at der var det mest å se. Jeg måtte altså bryte "regelen" og dra dit for å få sett dette. Det var et fantastisk skue. Jeg tar en pause, og kommer litt i snakk med en av guidene. Han hadde stått mye på ski i Japan og Canada. Vart lei av twintip og holdt på med dette nå isteden. Men hvorfor virket de litt nervøse i sta? Vel, det er hai her. For noen dager siden så de en enorm hammerhai ved revet. Selv hadde han aldri sett hvithai her.

Hvithai er faktisk selv byttedyr. Et mektig pattedyr fra det kalde nord ser på leveren deres som en delikatesse. Med ett er apex jegeren den som det blir jaktet på. Kanskje uvant for hvithaien som er kongen på disse kanter. Det vil si, helt til spekkhuggeren dukker opp.