Australia dag 22 - Sirkelen sluttes

Australia dag 22
Sirkelen sluttes

Jeg er på flyplassen i Brisbane, på vei til Oslo via bangkok.
Jeg faller i tanker om at rett før jeg skulle dra, traff jeg på det som var hybelkameratene mine i Ipswich Street. Du forsvant? Sier de noe undrende. Hvor har du vært? Jeg forteller litt om at jeg stakk fra været, og hva man kunne finne på i Cairns.
Her er det bare 1 grad nå. Han spør litt om episoden i parken. Det er vel det samme i hele verden med guttegjenger og parker, sier han. Selv har han hatt en lignende opplevelse bare for noen dager siden, sier han idet jeg trekker pusten. Det er litt vanskelig sier han. En guttegjeng fra afrika plukket steiner for å bruke som slosshansker. Jeg var alene, men siden jeg er kokk hadde jeg med en koffert full av kniver. De kunne bare ha prøvd seg, med mine 100 kg skulle de ha fått kamp, sier han og gliser bredt. Men så blir han alvorlig. Mange er under 16 år. De er så unge. Og dessuten kommer jeg selv i trøbbel dersom det skulle bli bråk. Gratis advokat har de også. Samme i Norge sier jeg. Han forteller videre. En av de går rett på meg og stirrer meg i øynene. Jeg viser ikke frykt så han tar en ekstra runde. De skulle til å gå på meg, så jeg fant frem knivene og hadde de lett tilgjengelig. Men plutselig forsvinner de, og jeg hører lyden av fire dører som smeller igjen. Der kommer det 4 politi rundt hjørnet. Det går opp for meg at jeg står der alene, sent på kvelden, med japanske kokkekniver av beste kvalitet frem i dagen, uten noen god forklaring. Nå er det plutselig jeg som kan komme i trøbbel, sier han. Og her er problemet, de slipper inn masse folk fra afrika, de fleste jobber ikke fordi de ikke får, og må få penger av meg og deg. Politiet kan ikke beskytte oss mot disse gjengene selv om de gjerne vil. Og selv om vi ville beskytte oss med våpen eller kniver, kan vi ikke gjøre det, for da kommer vi selv i trøbbel med politiet. Jeg nikker, høres veldig kjent ut igrunn. Samme problemet i europa og hjemme også. Både oss og politiet er maktesløse, sier han. Tja, sier jeg, dere får danne en vigilante da. 
Vi prater litt om løst og fast. Den litt dystre stemningen letter.

Han sier, du må komme tilb... Er du premium passasjer? Jeg rives ut av tankerekken og rister på hodet, sier unnskyld og smiler beklagende. Jeg gikk litt feil. Hun sukker, og vifter litt med hånden som om jeg var en liten mygg. Noe oppgitt gjør hun et unntak denne gangen, men husk å gå rett neste gang sier hun myndig. Jeg er på flyplassen i Brisbane. Og har gått litt feil. Denne skranken var nok bare ment for de rike, og ikke for mellomklassen. Sånn.

Nok en gang blir jeg stoppet av en gammel frue ved bagasje sjekken. Jeg er pent antrukket og ser presentabel ut, men de stanser meg likevel, tenker jeg forundret. Jeg minnes det første som skjedde ved utreisen, og lurer litt på hva det er denne gangen? Det skal bli litt anderledes. Hva har du i bagen? Hun peker på min ny erhvervede camel mountain trillekoffert og hever øyenbrynene. Giftige substanser, eksplosiver? spør hun alvorlig. Spørsmålet er som tatt ut av Harry Potter, men jeg klarer akkurat å la være å le. Heldigvis. Open your bag, please sir. Jeg gjør som hun sier. Hun titter i bagen og smiler for første gang. That would be all sir, have a good flight.  
Jeg er forkjøla. Og med tanke på min tidligere epistel mot forkjølte mennesker på reise i lufttette rom, prøver jeg nok en gang å gjøre om billetten. Men de sier jeg må jeg reise i dag. Så jeg spør de i skranken om de kanskje har en ansiktsmaske eller noe så jeg ikke smitter de andre? Hvis du føler deg uvel, kan jeg sende deg med en flight i morgen, sir? Nei, takk, jeg klarer turen, men jeg kan smitte andre, gjentar jeg. Hun som sjekket meg inn i premium skranken deltar i klargjøring av gate’n og overhører samtalen vår uten en mine. Mask, sier hun plutselig, og ler høyt. Ha-ha-ha. Jeg scorer ikke poeng hos overklassedamene, det er sikkert, tenker jeg mutt.

Men jeg fikk henne om annet virkelig til å smile, ja faktisk le høyt. Mens sjokket siger inn tenker jeg på den gangen Flatlands ubeskrivelig vakre partner, tause Birgitte fra Casino, lo høyt og lenge da jeg sa at Aristoteles spilte dum for å få de til å åpne seg, og slik vinne diskusjonen siden. Foreleseren med hovedfag advarte da alle myndig mot å levere oppgaver med slike antydninger, da kom han til å stryke oss. Filosofene hadde aldri slike baktanker. Okay, right, tenkte jeg.

Etter litt tid kommer vertinnen tilbake og sier at alt er klart. Setene ved siden av deg er ledige og du kan få en maske. Jeg kom nesten først inn i flyet.

Vel inne får jeg paracetamol, maske og en hel seterad for meg selv. Jeg ser på masken og de tomme setene. Så mye privatliv og god plass har jeg kanskje aldri hatt i et fly noensinne. Moralen ved historen må være at selv om man ikke er millionær, kan man likevel ende opp med å ha en hel seterad på Thai airways for seg selv. Bare man har et skikkelig ondsinnet virus. Jeg ler og ser på ansiktsmasken, meg selv, og synes kanskje det ser litt vel mye ut. Kanskje noen tror jeg er smittet av noe virkelig farlig og blir redd, tenker jeg og tar masken av. Jeg bestemmer meg for å bruke den kun når jeg må hoste eller nyse. For miljøets skyld. 

Underveis kommer en annen og dumper ned i setet ved siden av. Jeg er forkjølt, advarer jeg. Det går bra, sier han og hoster intenst. Partner in crime. Snart sitter det mistenkelig mange rundt meg og hoster. Kanskje jeg har startet noe, tenker jeg fornøyd.

Jeg kommer litt i snakk med den forkjølte sidemannen. Han er salesmanager for et stort selskap i Melbourne, men bor med sin kone og barn langs solkysten nord for Brisbane.

Vi snakker en stund om løst og fast. Han reiser mye, og knuser tid med drinker.

Han nyter lange spaserturer, dykking og fiske. Jeg spør om han har hørt om det som har skjedd med revet mellom Papa New Gunea og Cairns? Nei, sier han, ikke hørt om det.

Jeg blir slått av undring hvor lite informert befolkningen selv er om tilstanden til revet i Australia.

Vi lever kanskje alle i våre egne bobler, og tenker lite på ting vi føler er utenfor vårt interesse område eller har makt til å endre.

Men dykke og fisketurene hans blir nok definitivt ikke det samme fremover.

På bare 7 måneder har nesten alt korallrev fra Papa New Gunea til Port Douglas dødd. Dersom havet fortsetter å bli varmere, vil det aldri komme seg igjen. Klarer vi å snu det, vil det komme seg på 8-10 år. Lite tyder på det. Nå sier de at vi bare har tre år på oss. Det tar to timer bare å fly med kommersielt jetfly over den berørte strekningen. Rett sør for Port Douglas er Cairns. Området ned til Townsville står for tur? Kanskje helt ned til Brisbane? Omfanget av katastrofen er intet mindre enn utrolig.

Et av verdens underverk er i ferd med å forsvinne.

Vel fremme i Oslo, har jeg god tid til å fordøye inntrykkene fra turen. Ikke visste jeg at blekingen hadde kommet så langt, og gikk så fort, at det kanskje var siste sommeren korallene utenfor Cairns fortsatt var i live til glede og beskuelse. I tillegg til å nesten stoppe helt produksjon av strøm ved hjelp av kull og fossilbaserte kilder, bør man faktisk samle inn CO2, og lagre det i grunnen. Jeg mintes en artikkel om temaet, teknologien finnes, det er bare å sette i gang.

En mor setter seg ned med datteren sin og lar henne spille litt piano. Skjønnhet, musikk, kunst og ja, alt som er usigelig vakkert evner å røre noe grunnleggende ved oss mennesker, tenker jeg. Det går opp for meg at prosjektet har dobbel betydning. Både for oss, våre barn, og livet i revene.