Lock stock and two smoking barrels

Fredspallaset i Haag. Etter gjerdet å dømme er vi ikke helt i mål, men man skal sikte høyt.

Da var det duket for en helg som startet med god informasjon om "state of the Union" status fra leiinga og litt om hva som rører seg i våre programmer. De kommende generasjoner kan bare glede seg. Snart vil det som skjedde med å vaske klær, skje med fiskeindustrien.  En slags digital renselse av næringskjeden.

Segway i Haag får frem latteren (Anonymisert illustrasjon)

Så var det tid for litt aktiviteter. Noen skulle på kanalbåter, andre skulle på rebus og jeg var klar for en susende Segway tour of den Haag. Man skal entre denne vinglete elektrisk drevet to-hjuls balansemaskinen med samme mot som Kong Ricard Løvehjerte entret Westminster Abbey etter å ha tatt sin far av dage. Man føler seg som en konge. På strake bein. Det samme  formante instruktøren myndig.  Jeg valgte likevel å beholde en lett svikt i knærne for balansens skyld, og det hele gikk rimelig bra.
Helt til en av våre kvinnelige konsulenter suste forbi i stor fart, med helt strake ben. Forbauset tenkte jeg at dette var veien å gå. Så jeg strekte beina helt ut, men Segway'en gikk da fullstendig bananas.  Den skjøt av gårde som en rakett. For sent å bremse, innså jeg at et verdig hopp fra kjøretøyet var eneste vei ut. Av økonomiske årsaker bestemte jeg meg for å ta sjansen på å holde fast på Segway'en så den ikke skulle bli skadet av mitt overmot. Jeg beregnet ukalkulert at dersom man hoppet av i toppfart og roterte 180 grader sammen med doningen, så skulle nok ikke mann og mus gå i bakken. Det stemte ganske godt. Bare noen avtagbare gummimatter vi sto på forlot skuta. Det hele så ekstremt farlig og rotete ut på avstand, og det var det.

Etter dette mestret jeg monotohjulssykkelen, og hadde ikke flere sammenlignbare episoder. Faktisk så bra at jeg til slutt spiste is og kjørte Segway samtidig.

Nixon ville ha vært stolt, for de som kjenner til historien om tyggegummien og heisen.

Vi kjørte i Haags smale gater og fikk sett kirker, parlament og helt til slutt, fredspalasset.

Segway var en fin måte å bevege seg rundt på

Nederlands personlige vri på "Make love, not war"

En flamme som er sanket fra 5 kontinent er ment å brenne der for fred til evig tid. I likhet med "blodbøken" i Shannaras krøniker skal den være grenseforsvaret mot de onde maktene.

Etter turen var det duket for en pause, enten til litt sightseeing, shopping, begge deler, eller ganske enkelt hvile på hotellrommet før det var middag. Jeg gikk meg en tur i handlegaten, og jeg har aldri i mitt liv sett så mange mennesker langs en gate før. Den var fullpakket, og nær alle så fornøyde og blide ut.

Ganske sannsynlig også en fin destinasjon for de som liker shopping, altså, bra by.
Etterpå var det duket for en bedre middag.

South of Houston var kveldens valg for en bedre middag

På menyen var mye godt i kjøtt, fisk og vegetar

Maten i Nederland er god. De kan sine ting, det er bra sikkert. Den smakte aldeles nydelig, og både selskapet og stemningen toppet nesten kvelden før. Her stiftet jeg bekjentskap med en ny Whiskey, Jim Beams double oak whiskey bourbon, on the rocks. Den godgjorde seg i 10 minutter før første smak. Dette kan bare betegnes som den beste whiskeyen jeg har prøvd. Alle bourboner er whiskey'er, men ikke alle whiskeyer er bourboner, og dette var virkelig en god en.

 Atmosfæren i byen er god og intim. Den virker noenlunde trygg for det meste, også for de som liker å ta seg en tur ut etterpå.

The Fiddler, en romslig og fullpakka pub

Etterpå gikk turen til et diskotek i en kjeller.
En gylden regel er what happens on tour, stays on tour. Det prinsippet bryter jeg vel ikke ved å si at dette var akkurat like morsomt som i 2000, og jeg tør våge påstanden at stemninga var like høy.

Dagen etter var det Amsterdam som sto for tur, og alt var som i Haag, bare større. Så var det duket for retur til Norge. Dessverre var flyet kansellert og som straff havnet vi på et Hilton hotell. Etter sigende er dusjen på disse hotellrommene så stor at man blir tørr før man går ut av den. Det stemte bra. Ellers kom vi oss med et fly fra morgenen av, og etter en laang dags reise var vi vel hjemme igjen. I likhet med livet selv endte turen som den startet, i regn og mørke. Uansett er vi heldige som kan se oss tilbake og si: vel blåst!

Nytt bekjentskap for turen, Jim Beam Double oak, twice barreled.

En by til behaag

I tungt regn og mørke fødtes turen. I likhet med et barn kom den til verden  i smerte. Innestengt i timesvis i små rom, presses man ulidelig sakte gjennom trange kanaler til man endelig skimter lys i tunellen og er fremme i lyset. For Nederland var virkelig som å komme til paradis. Her er det fortsatt sommer, og en varm vind og strålende sol møtte oss bleke nordbaggare. Etter uker, nei det som føltes som måneder i mørke fødtes vi på nytt, døpt i solen. Men det var enda ikke over. Vi skulle gjennom en aldri så liten hjernevask. Det hele tok noen timer. Begrepene lyst på, kjøpte og mett, vart effektivt byttet ut med behov, hyre og hva for å få jobben gjort. Det skulle bli en effektiv vask, og utstyrt med ny innsikt og nye spennende begreper inntok vi litt senere hotellet.
De fleste av oss hadde gode nyfødt instinkter, og grep etter en øl. Primær refleksene fungerte altså som de skulle, og barnet var friskt og sunt, og Gud så det var godt. Ved tildeling av rom fikk jeg den tunge beskjeden. Jeg skulle dele rom med samme romkamerat som på den infamøse helga på Oppdal på 2000 tallet. Dette kan bli starten på et lignende eventyr erindret jeg lykkelig. Tyngdepunktet av smerten var da ujevnt fordelt på Haags beboere.  Men så brukte jeg den nyervervede empatien fra kurset på meg selv. Vi hadde blitt 20 år eldre, iallefall de fleste av oss, så en repetisjon var nok ikke aktuelt. Det skulle vise seg å stemme bra, i allefall for min del akkurat den kvelden. For etterpå var det duket for middag. Det var starten på slutten for min del. Maten og selskapet var "altfor" god.

Faktisk ekstremt nydelig. Så bra, at mitt valg etter maten om å ringe min sønn fra hotellrommet kl 22, var fatalt. Smekkmett og lettere nypudret av vin sovnet jeg glamorøst og våknet av at nabokameraten kom hjem kl 02. 4 timer med fest var tapt for alltid. Men jeg sovnet likevel med et smil, for dette var en riktig behaagelig opplevelse.

Helgatur til Nederland

Det er torsdag, og det nærmer seg helgatur til landet under vann. Det skal bli spennende å se om vannet renner oppover når man tømmer glasset. Jeg skal sitte på med Maritechs egen 'Ops I did it again' Britney til og fra flyplassen. Selve flyturen vil skje i en hardpakket metallklump og det hele sies å ta under en halv dag.
Jeg har sjekket litt hva som er mulig i treskolandet. Det er selve hovedstaden vi skal til, altså et stjernespekket team med ekstremt kloke hoder skal til dyst. Vi er klare for Nederland, men er Nederland klare for oss. Minner fra firmaturen til Oppdal på 00' tallet flimrer i bakhodet. Vi var bare oss selv, og vi snudde opp ned på hotellet. Hotelldirektøren kom ned ens ærend til søndagsfrokosten og proklamerte at han trodde datafolk var noen skikkelig trauste og treige typer. Men nå visste han bedre. Han hadde faktisk aldri hatt en større fest på hotellet noensinne, og enda bedre, ingenting var blitt knust eller ødelagt. Det var vel nærmest som et mirakel for en innlanding, men for kystfolk, hvis bein hadde balansert halvlitere til havs i generasjoner, gikk det som en lek. Som ved en tilfeldighet har naturlig seleksjon og utvalg skapt en hel landsdel skapt for å feste hardt uten å ødelegge noe som helst.
Vi får se hvordan det blir på denne turen. Prosentvis er det blitt adskillig færre av de som er født i et saltkar, men samtidig er det slik at man skal skue hunden på hårene.
Jeg skal prøve å forklare litt for de som ikke er født inn i 80 tallet.
På generell basis har antallet revisjonister i samfunnet økt betraktelig, og feilmarginene er blitt ørsmå. Men det har DD oppveid på få år. En frisk luft av glemsel brer seg i lokalet rundt slike mennesker, til forskjell for bebrillede revisjonister uten andre ting å holde på med enn å passe på andre enn seg selv. De er vi vel, de aller fleste oss, blitt inderlig lei av?

Australia dag 22 - Sirkelen sluttes

Australia dag 22
Sirkelen sluttes

Jeg er på flyplassen i Brisbane, på vei til Oslo via bangkok.
Jeg faller i tanker om at rett før jeg skulle dra, traff jeg på det som var hybelkameratene mine i Ipswich Street. Du forsvant? Sier de noe undrende. Hvor har du vært? Jeg forteller litt om at jeg stakk fra været, og hva man kunne finne på i Cairns.
Her er det bare 1 grad nå. Han spør litt om episoden i parken. Det er vel det samme i hele verden med guttegjenger og parker, sier han. Selv har han hatt en lignende opplevelse bare for noen dager siden, sier han idet jeg trekker pusten. Det er litt vanskelig sier han. En guttegjeng fra afrika plukket steiner for å bruke som slosshansker. Jeg var alene, men siden jeg er kokk hadde jeg med en koffert full av kniver. De kunne bare ha prøvd seg, med mine 100 kg skulle de ha fått kamp, sier han og gliser bredt. Men så blir han alvorlig. Mange er under 16 år. De er så unge. Og dessuten kommer jeg selv i trøbbel dersom det skulle bli bråk. Gratis advokat har de også. Samme i Norge sier jeg. Han forteller videre. En av de går rett på meg og stirrer meg i øynene. Jeg viser ikke frykt så han tar en ekstra runde. De skulle til å gå på meg, så jeg fant frem knivene og hadde de lett tilgjengelig. Men plutselig forsvinner de, og jeg hører lyden av fire dører som smeller igjen. Der kommer det 4 politi rundt hjørnet. Det går opp for meg at jeg står der alene, sent på kvelden, med japanske kokkekniver av beste kvalitet frem i dagen, uten noen god forklaring. Nå er det plutselig jeg som kan komme i trøbbel, sier han. Og her er problemet, de slipper inn masse folk fra afrika, de fleste jobber ikke fordi de ikke får, og må få penger av meg og deg. Politiet kan ikke beskytte oss mot disse gjengene selv om de gjerne vil. Og selv om vi ville beskytte oss med våpen eller kniver, kan vi ikke gjøre det, for da kommer vi selv i trøbbel med politiet. Jeg nikker, høres veldig kjent ut igrunn. Samme problemet i europa og hjemme også. Både oss og politiet er maktesløse, sier han. Tja, sier jeg, dere får danne en vigilante da. 
Vi prater litt om løst og fast. Den litt dystre stemningen letter.

Han sier, du må komme tilb... Er du premium passasjer? Jeg rives ut av tankerekken og rister på hodet, sier unnskyld og smiler beklagende. Jeg gikk litt feil. Hun sukker, og vifter litt med hånden som om jeg var en liten mygg. Noe oppgitt gjør hun et unntak denne gangen, men husk å gå rett neste gang sier hun myndig. Jeg er på flyplassen i Brisbane. Og har gått litt feil. Denne skranken var nok bare ment for de rike, og ikke for mellomklassen. Sånn.

Nok en gang blir jeg stoppet av en gammel frue ved bagasje sjekken. Jeg er pent antrukket og ser presentabel ut, men de stanser meg likevel, tenker jeg forundret. Jeg minnes det første som skjedde ved utreisen, og lurer litt på hva det er denne gangen? Det skal bli litt anderledes. Hva har du i bagen? Hun peker på min ny erhvervede camel mountain trillekoffert og hever øyenbrynene. Giftige substanser, eksplosiver? spør hun alvorlig. Spørsmålet er som tatt ut av Harry Potter, men jeg klarer akkurat å la være å le. Heldigvis. Open your bag, please sir. Jeg gjør som hun sier. Hun titter i bagen og smiler for første gang. That would be all sir, have a good flight.  
Jeg er forkjøla. Og med tanke på min tidligere epistel mot forkjølte mennesker på reise i lufttette rom, prøver jeg nok en gang å gjøre om billetten. Men de sier jeg må jeg reise i dag. Så jeg spør de i skranken om de kanskje har en ansiktsmaske eller noe så jeg ikke smitter de andre? Hvis du føler deg uvel, kan jeg sende deg med en flight i morgen, sir? Nei, takk, jeg klarer turen, men jeg kan smitte andre, gjentar jeg. Hun som sjekket meg inn i premium skranken deltar i klargjøring av gate’n og overhører samtalen vår uten en mine. Mask, sier hun plutselig, og ler høyt. Ha-ha-ha. Jeg scorer ikke poeng hos overklassedamene, det er sikkert, tenker jeg mutt.

Men jeg fikk henne om annet virkelig til å smile, ja faktisk le høyt. Mens sjokket siger inn tenker jeg på den gangen Flatlands ubeskrivelig vakre partner, tause Birgitte fra Casino, lo høyt og lenge da jeg sa at Aristoteles spilte dum for å få de til å åpne seg, og slik vinne diskusjonen siden. Foreleseren med hovedfag advarte da alle myndig mot å levere oppgaver med slike antydninger, da kom han til å stryke oss. Filosofene hadde aldri slike baktanker. Okay, right, tenkte jeg.

Etter litt tid kommer vertinnen tilbake og sier at alt er klart. Setene ved siden av deg er ledige og du kan få en maske. Jeg kom nesten først inn i flyet.

Vel inne får jeg paracetamol, maske og en hel seterad for meg selv. Jeg ser på masken og de tomme setene. Så mye privatliv og god plass har jeg kanskje aldri hatt i et fly noensinne. Moralen ved historen må være at selv om man ikke er millionær, kan man likevel ende opp med å ha en hel seterad på Thai airways for seg selv. Bare man har et skikkelig ondsinnet virus. Jeg ler og ser på ansiktsmasken, meg selv, og synes kanskje det ser litt vel mye ut. Kanskje noen tror jeg er smittet av noe virkelig farlig og blir redd, tenker jeg og tar masken av. Jeg bestemmer meg for å bruke den kun når jeg må hoste eller nyse. For miljøets skyld. 

Underveis kommer en annen og dumper ned i setet ved siden av. Jeg er forkjølt, advarer jeg. Det går bra, sier han og hoster intenst. Partner in crime. Snart sitter det mistenkelig mange rundt meg og hoster. Kanskje jeg har startet noe, tenker jeg fornøyd.

Jeg kommer litt i snakk med den forkjølte sidemannen. Han er salesmanager for et stort selskap i Melbourne, men bor med sin kone og barn langs solkysten nord for Brisbane.

Vi snakker en stund om løst og fast. Han reiser mye, og knuser tid med drinker.

Han nyter lange spaserturer, dykking og fiske. Jeg spør om han har hørt om det som har skjedd med revet mellom Papa New Gunea og Cairns? Nei, sier han, ikke hørt om det.

Jeg blir slått av undring hvor lite informert befolkningen selv er om tilstanden til revet i Australia.

Vi lever kanskje alle i våre egne bobler, og tenker lite på ting vi føler er utenfor vårt interesse område eller har makt til å endre.

Men dykke og fisketurene hans blir nok definitivt ikke det samme fremover.

På bare 7 måneder har nesten alt korallrev fra Papa New Gunea til Port Douglas dødd. Dersom havet fortsetter å bli varmere, vil det aldri komme seg igjen. Klarer vi å snu det, vil det komme seg på 8-10 år. Lite tyder på det. Nå sier de at vi bare har tre år på oss. Det tar to timer bare å fly med kommersielt jetfly over den berørte strekningen. Rett sør for Port Douglas er Cairns. Området ned til Townsville står for tur? Kanskje helt ned til Brisbane? Omfanget av katastrofen er intet mindre enn utrolig.

Et av verdens underverk er i ferd med å forsvinne.

Vel fremme i Oslo, har jeg god tid til å fordøye inntrykkene fra turen. Ikke visste jeg at blekingen hadde kommet så langt, og gikk så fort, at det kanskje var siste sommeren korallene utenfor Cairns fortsatt var i live til glede og beskuelse. I tillegg til å nesten stoppe helt produksjon av strøm ved hjelp av kull og fossilbaserte kilder, bør man faktisk samle inn CO2, og lagre det i grunnen. Jeg mintes en artikkel om temaet, teknologien finnes, det er bare å sette i gang.

En mor setter seg ned med datteren sin og lar henne spille litt piano. Skjønnhet, musikk, kunst og ja, alt som er usigelig vakkert evner å røre noe grunnleggende ved oss mennesker, tenker jeg. Det går opp for meg at prosjektet har dobbel betydning. Både for oss, våre barn, og livet i revene.

Australia dag 21 - Globetrottere

Australia dag 21 - Globetrottere

Du må bytte bakdekk på Ducatien. Mike hos Minicar Rentals sier jeg må på service på en butikk noen gater unna. Du kan spørre etter Mick. Det kan ta to timer, advarer han. Jeg drar dit. Og for en butikk jeg fikk oppleve. Det første som møter meg i døra er en Enfield. Samme type som de lager i India.

Til høyre står en lang rekke med fantastiske Triumph’er. Det skinner av lakk og krom innover lokalet. Til venstre står en annen av mine favoritter, KTM dirtbiker. Litt lengre inn, bak en GSX 1100 RR står sportssyklene. I et speil på veggen kan jeg se at uttrykket mitt har endret seg til en slags ekstase. Nær identisk med det uttrykket noen får når de møter en kjendis første gang. 

Okay, nettopp sånn føles det sikkert. I disse tankene åpenbarer selve høydepunktet seg.  En møkkete DT650 med safaritank og knastedekk. På styret henger et kart hvor det står 3300 km på 6 dager. Mens jeg studerer skjønnheten kommer en hardbarka mc kar med skjeggstubb, glattslitte skinnklær, dongerivest og en voksende kulmage inn. Jeg fylles automatisk av respekt. Disse karene er de virkelige mileslukerene langs veiene. So you Concered Cairns, did you, sier han og peker på singleten min. Jeg smiler litt avvæpnende. Ja, jeg har kjørt, klatret, dykket, flydd, hoppet i fallskjerm og padlet gjennom en hel del her i Cairns, så ja, jeg har vel på en måte det, sier jeg litt sjenert. 

Mine turer blir jo ingenting i forhold til de lange og krevende ekspedisjonene slike karer som dere gjennomfører. Og det mener jeg faktisk. Det ikke særlig tvil. Alle timene slike bikere uten å mokke sitter limt til setet, er utrolig. Måten de får oppleve verden på er ganske fantastisk. Tenk på den friheten, alt de har sett, opplevd og erfart, tenker jeg og peker på skiltet til Safariutgaven. Han leser. Ja dette var litt av en tur på unsealed roads, sier han. Se slitasjen på dekket, den kommer av asfaltveier. Vi kommer i snakk. Han reiser Australia rundt med en BMW GS1200. Han legger ut, og jeg sluker hvert ord.

I have to plan my route for sealed roads sier han. Jeg spør hva sealed er. Asfaltert svarer han. My bike is mostly set up for that. Vi snakker dekk, størrelse på bensin tanker og mulige ruter. Han drar frem en nødpeiler. Denne er ganske kjekk sier han. Vi diskuterer litt om inmarsat og irridium.

Tiden går fort i slikt celebert selskap.
Your tire is done!

De hadde den beste instant kaffen jeg noensinne har smakt der, men jeg rakk ikke engang å drikke den opp. Tiden går fort i godt selskap.

For det var så utrolig mye spennende der. Bukser som så helt vanlige ut, men som hadde mc armering.

GPS’er. Alt man måtte begjære for eventyr. Etterpå går turen til hotellet for en hyggelig middag ute.

Jeg arrangerer for en uke til i Cairns. Det skulle likevel bli siste kvelden i Cairns. Billettene jeg betalte 200 dollar ekstra for å kunne endre, lot seg likevel ikke endre på et så sent tidspunkt. Jeg blir altså nå noe ufrivillig dratt tilbake til hverdagen allerede på tirsdag. Jeg tenker på filmen Matrix og mr Andersons ord: Everything that has a beginning has an end.

På seteryggen foran meg ruller en film om en mann som til forveksling ligner narkobaronen Escobar. Controls står det under. Jeg gjesper og kjenner at jeg er litt trøtt, tross alt, og dupper av.

Australia dag 20 - Feberrus og livredning

Australia dag 20
Feberrus og livredning

I dag er, som leserene kanskje forsto, dagen noe amputert pga en forkjølelse.
Jeg fikk likevel sendt av gårde en kasse med div ting  i posten, og hatt forsiktig og kort kontakt med andre, så de ikke skal bli smittet av meg. Forma er ganske grei, jeg fant til og med tid til å trene rolig i 1 1/2 time.
Etter joggetur, ergometersykling og styrketrening tar jeg en tur til sentrum. Det er da jeg kommer over et menneske i tydelig "feberrus".  Hans kamerater jobber iherdig med å redde han. De håndterer han som en filledukke, for han snus opp og ned, hit og dit, som en slags moderne pinochio. Med tråder, vel og merke. Jeg bestemmer meg for å inspisere situasjonen. Jeg spør om de trenger hjelp? Som i akutt hjelp? Jeg kan ikke frakte han med sykkelen? Nei, de har alt under kontroll, ingen fare! De drar og trekker i mannen som nå beveges rundt av tre menn, som om han er fanget av en gigantisk blekksprut. Jeg noterer meg at mannen i feberrus ikke blinker med øynene og heller ikke har noen synlig respirasjon. Jeg har sett en del i feberrus før, men dette eksemplaret tar kaka. Han går glatt av med seieren. Ikke en gang den uerfarne gutten som drakk en halv flaske 96 og stupte midt på fotballbanen på syltøran i 1985 er i nærheten av denne mannens tilstand. Min sønns ene utskeielse på deres første vennefest der de tømte all min vin, og fylte badet med 12m3 såpeskum, blekner. Ducatien brummer nå lavt og illevarslende over det som skjer. Fortsatt ingen tegn til respirasjon. Han har enda ikke blunket, øynene hans stirrer vidåpne livløst ut i luften. Mannen holder rett og slett på å dø, og må pumpes øyeblikkelig, konkluderer jeg. Jeg prøver myndig å få de til å ringe etter nødhjelp. Han der må pumpes øyeblikkelig, sier jeg rett ut, mens han fortsatt ikke har blunket siden jeg kom. Ingen pust enda heller. De nekter, og sier at alt er under kontroll, mens de tvinger vann ned i lungene på mannen. Vi prøver å få han til å kaste opp, sier de forklarende. Jeg har fått nok. På grunn av en særdeles bestemt og uvillig vennegjeng lar jeg være å ringe fra stedet, men rusher heller til akutten 800 meter ned i gata for å få tilkalt ambulanse. Cairns sykehus med akuttavdeling er der. Jeg føler at det haster og er der på kort tid. La oss si 1 min.
Jeg parkerer og går raskt inn. En bevisstløs mann trenger øyeblikkelig hjelp rett ved starten av esplanade, utenfor restauranten Bush Fire. Han puster ikke, har vidåpne øyne og blinker ikke, så jeg tror det står om liv og død. Jeg tror kanskje han er overmåte beruset og må muligens pumpes øyeblikkelig, forklarer jeg i skranken på nødmottaket.

Det er nå det utrolige skjer.
Du må ringe 000 og melde det inn. Unnskyld, sier jeg, og klarer knapt fatte det groteskt utrolige i situasjonen. Hør her, er ikke dette nødmottaket, jeg står rett foran dere og denne mannen dør mens vi snakker?
Nei, beklager, sutch are the rules, du må ringe det inn. De kan ikke gjøre det. Hør her, jeg er norsk, og kjenner ikke systemet. Kan ikke dere ta dette? De nekter plent. Vil dette medføre ansvar og ekstra kostnader for meg, spør jeg. Nei, forsikrer de.
Jeg ringer 000. En pinefullt langsom registreringsprosess tar til mens et menneske dør 800 meter ned i gata. Utenfor står ambulanser parkert.
Hva I h.. er dette tenker jeg. Er vi blitt et samfunn styrt av mørkemenn?   Prosessen tar det som for meg virker som uendelig lang tid. Sekundene går vitterlig sakte nå. Endelig sendes det ut en ambulanse. Etterpå ser jeg på telefonen. Litt over 6 minutt.

Jeg oppsummerer for meg selv. Det tok meg ett minutt å nå akutten. Det gikk ca 1 minutt for de i skranken å få forklart meg at jeg måtte ringe 000.  Hele 7 minutt gikk til administrasjon før de kunne sende ut en ambulanse til et menneske uten synlig respirasjon, som holdt på å dø, enda jeg sto midt i selve nødakutten på sykehuset.
Jeg tenker av en eller annen grunn litt på den synkende politibåten ved Utøya, og alle de oppegående båtene som sto klare til innsats ved brygga. Jeg lurer på om kanskje også disse mennene var styrt av et eller annet mellomledd. En eller annen taktisk utdannet byråkrat som nektet de som faktisk var på stedet å tenke og agere raskt og effektivt selv. Kanskje Gud forby risikere livet for å berge andres liv?
Revisjonister og tåkefyrster lenge leve!
Måtte de klokt få styre landet lenge.
Jeg kan ikke annet enn å le litt. Det er ikke sikker jeg hadde taklet dette så mye bedre selv, hadde jeg visst og kunnet alt det de vet.
Balanse, tenker jeg igjen. Det handler om å finne en balanse.
Men dette var kanskje ikke helt det.

Australia dag 19 - Virus, karma og en samfunnsfiende

Australia dag 19
Virus, karma og en samfunnsfiende

Vil med dette rette en stor takk til den opplagt forkjølte, snørrete og febersyke psykopaten på sete 48 i bussen på rafteturen til elva Tulla, i Cairns, Australia.
Jeg vet ikke hvem som har oppdratt deg, men det kan umulig ha vært et ansvarlig menneske. Enten det, eller så gikk det ikke inn, noen barn er fryktelig trege sånn.
For å lukke dette hullet i din klart mangelfulle barndom, skal du få inn dette med teskje.
Dersom du er syk, må du holde deg hjemme, fordi du kan smitte andre mennesker.
Jeg gjentar: Dersom du er syk, må du holde deg hjemme, fordi du kan smitte andre mennesker.
Er det så farlig da, tenker du, JEG skal ihvertfall ikke gå glipp av den turen!
Eller kanskje du bare ikke tenkte. Null hjerneaktivitet.
Så, til tross for at du visste at din kropp vibrerte av menneskets eldste fiende, virus, bestemte du deg likevel for å gjennomføre denne turen.
Du dro altså ditt slimete, hostende og snørrete legeme inn i en hermetisk lukket boks, satt deg blid og fornøyd ned i setet, og tenkte, her skal vi være sammen i to timer, og dette skal gå bra! Alt i orden her.
Vel, en liten nyhet til deg, ta en telefon til bookingselskapet, og be om å få avlyst eller utsatt turen neste gang. Fordi takket være deg og din enestående og unike innsats, er garantert i dag, et sted mellom 20 og 70 andre mennesker sengeliggende med forkjølelse. Mest sannsynlig får de nå hele eller deler av sin ferie totalt spolert takket være deg.
Ikke så farlig, tenker du.
Vel, selv får jeg kanskje tre uforglemmelige dager spolert på grunn av deg.
La oss regne om dette til karmapoeng. La oss si at ditt liv er verdt ca 1 000 000 000 poeng, så har du mye å gå på.

Karmaregnskap:
3 morninger, tre ettermiddager, tre kvelder.
6-8 treningsøkter
3 netter på hotell
3 dager på mc
3 feriedager i Australia
Totalt minus i karmapoeng: 1620

Bunnfradrag for utlegg spart pga sykdom: 200 poeng. Siden dette angår ferie, regner jeg om dette til  karmapoeng.
Så kommer det store spørsmålet. Skal dette regnskapet omfatte den totale skaden, det vil si alle berørte av dine valg? La oss for morro skyld gjøre det.
Multiplisert med litt over midan av 69, antallet syke, ca 50 stk, median av 2-4 dagers sykdom, blir det total skade for direkte berørte ca 71000 karmapoeng. Siden du kanskje smitter mange barn, kommer du nok litt ekstra på minus.
Multiplisert med alle disse menneskene som igjen smitter, la oss si, tre personer,  som igjen smitter tre nye, er den totale skaden snart opp i milliarder av karma minuspoeng!
Min melding til deg: Du er en nok på mange måter en, ja jeg sier det rett ut, en samfunnsfiende, og har kommet langt ut på minussiden hva angår karma.

Tusen takk for at du egenhendig klarte å spolere de siste dagene av ferien min.
Du er et godt menneske, og det lyser godhet av deg, jeg og flere med meg synes det. Jeg takker deg av hele mitt hjerte.
Måtte du bli påkjørt av en sementbil.

Takk for oppmerksomheten.