Det er torsdag, og det nærmer seg helgatur til landet under vann. Det skal bli spennende å se om vannet renner oppover når man tømmer glasset. Jeg skal sitte på med Maritechs egen 'Ops I did it again' Britney til og fra flyplassen. Selve flyturen vil skje i en hardpakket metallklump og det hele sies å ta under en halv dag.
Jeg har sjekket litt hva som er mulig i treskolandet. Det er selve hovedstaden vi skal til, altså et stjernespekket team med ekstremt kloke hoder skal til dyst. Vi er klare for Nederland, men er Nederland klare for oss. Minner fra firmaturen til Oppdal på 00' tallet flimrer i bakhodet. Vi var bare oss selv, og vi snudde opp ned på hotellet. Hotelldirektøren kom ned ens ærend til søndagsfrokosten og proklamerte at han trodde datafolk var noen skikkelig trauste og treige typer. Men nå visste han bedre. Han hadde faktisk aldri hatt en større fest på hotellet noensinne, og enda bedre, ingenting var blitt knust eller ødelagt. Det var vel nærmest som et mirakel for en innlanding, men for kystfolk, hvis bein hadde balansert halvlitere til havs i generasjoner, gikk det som en lek. Som ved en tilfeldighet har naturlig seleksjon og utvalg skapt en hel landsdel skapt for å feste hardt uten å ødelegge noe som helst.
Vi får se hvordan det blir på denne turen. Prosentvis er det blitt adskillig færre av de som er født i et saltkar, men samtidig er det slik at man skal skue hunden på hårene.
Jeg skal prøve å forklare litt for de som ikke er født inn i 80 tallet.
På generell basis har antallet revisjonister i samfunnet økt betraktelig, og feilmarginene er blitt ørsmå. Men det har DD oppveid på få år. En frisk luft av glemsel brer seg i lokalet rundt slike mennesker, til forskjell for bebrillede revisjonister uten andre ting å holde på med enn å passe på andre enn seg selv. De er vi vel, de aller fleste oss, blitt inderlig lei av?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar