En by til behaag

I tungt regn og mørke fødtes turen. I likhet med et barn kom den til verden  i smerte. Innestengt i timesvis i små rom, presses man ulidelig sakte gjennom trange kanaler til man endelig skimter lys i tunellen og er fremme i lyset. For Nederland var virkelig som å komme til paradis. Her er det fortsatt sommer, og en varm vind og strålende sol møtte oss bleke nordbaggare. Etter uker, nei det som føltes som måneder i mørke fødtes vi på nytt, døpt i solen. Men det var enda ikke over. Vi skulle gjennom en aldri så liten hjernevask. Det hele tok noen timer. Begrepene lyst på, kjøpte og mett, vart effektivt byttet ut med behov, hyre og hva for å få jobben gjort. Det skulle bli en effektiv vask, og utstyrt med ny innsikt og nye spennende begreper inntok vi litt senere hotellet.
De fleste av oss hadde gode nyfødt instinkter, og grep etter en øl. Primær refleksene fungerte altså som de skulle, og barnet var friskt og sunt, og Gud så det var godt. Ved tildeling av rom fikk jeg den tunge beskjeden. Jeg skulle dele rom med samme romkamerat som på den infamøse helga på Oppdal på 2000 tallet. Dette kan bli starten på et lignende eventyr erindret jeg lykkelig. Tyngdepunktet av smerten var da ujevnt fordelt på Haags beboere.  Men så brukte jeg den nyervervede empatien fra kurset på meg selv. Vi hadde blitt 20 år eldre, iallefall de fleste av oss, så en repetisjon var nok ikke aktuelt. Det skulle vise seg å stemme bra, i allefall for min del akkurat den kvelden. For etterpå var det duket for middag. Det var starten på slutten for min del. Maten og selskapet var "altfor" god.

Faktisk ekstremt nydelig. Så bra, at mitt valg etter maten om å ringe min sønn fra hotellrommet kl 22, var fatalt. Smekkmett og lettere nypudret av vin sovnet jeg glamorøst og våknet av at nabokameraten kom hjem kl 02. 4 timer med fest var tapt for alltid. Men jeg sovnet likevel med et smil, for dette var en riktig behaagelig opplevelse.

Helgatur til Nederland

Det er torsdag, og det nærmer seg helgatur til landet under vann. Det skal bli spennende å se om vannet renner oppover når man tømmer glasset. Jeg skal sitte på med Maritechs egen 'Ops I did it again' Britney til og fra flyplassen. Selve flyturen vil skje i en hardpakket metallklump og det hele sies å ta under en halv dag.
Jeg har sjekket litt hva som er mulig i treskolandet. Det er selve hovedstaden vi skal til, altså et stjernespekket team med ekstremt kloke hoder skal til dyst. Vi er klare for Nederland, men er Nederland klare for oss. Minner fra firmaturen til Oppdal på 00' tallet flimrer i bakhodet. Vi var bare oss selv, og vi snudde opp ned på hotellet. Hotelldirektøren kom ned ens ærend til søndagsfrokosten og proklamerte at han trodde datafolk var noen skikkelig trauste og treige typer. Men nå visste han bedre. Han hadde faktisk aldri hatt en større fest på hotellet noensinne, og enda bedre, ingenting var blitt knust eller ødelagt. Det var vel nærmest som et mirakel for en innlanding, men for kystfolk, hvis bein hadde balansert halvlitere til havs i generasjoner, gikk det som en lek. Som ved en tilfeldighet har naturlig seleksjon og utvalg skapt en hel landsdel skapt for å feste hardt uten å ødelegge noe som helst.
Vi får se hvordan det blir på denne turen. Prosentvis er det blitt adskillig færre av de som er født i et saltkar, men samtidig er det slik at man skal skue hunden på hårene.
Jeg skal prøve å forklare litt for de som ikke er født inn i 80 tallet.
På generell basis har antallet revisjonister i samfunnet økt betraktelig, og feilmarginene er blitt ørsmå. Men det har DD oppveid på få år. En frisk luft av glemsel brer seg i lokalet rundt slike mennesker, til forskjell for bebrillede revisjonister uten andre ting å holde på med enn å passe på andre enn seg selv. De er vi vel, de aller fleste oss, blitt inderlig lei av?