I tungt regn og mørke fødtes turen. I likhet med et barn kom den til verden i smerte. Innestengt i timesvis i små rom, presses man ulidelig sakte gjennom trange kanaler til man endelig skimter lys i tunellen og er fremme i lyset. For Nederland var virkelig som å komme til paradis. Her er det fortsatt sommer, og en varm vind og strålende sol møtte oss bleke nordbaggare. Etter uker, nei det som føltes som måneder i mørke fødtes vi på nytt, døpt i solen. Men det var enda ikke over. Vi skulle gjennom en aldri så liten hjernevask. Det hele tok noen timer. Begrepene lyst på, kjøpte og mett, vart effektivt byttet ut med behov, hyre og hva for å få jobben gjort. Det skulle bli en effektiv vask, og utstyrt med ny innsikt og nye spennende begreper inntok vi litt senere hotellet.
De fleste av oss hadde gode nyfødt instinkter, og grep etter en øl. Primær refleksene fungerte altså som de skulle, og barnet var friskt og sunt, og Gud så det var godt. Ved tildeling av rom fikk jeg den tunge beskjeden. Jeg skulle dele rom med samme romkamerat som på den infamøse helga på Oppdal på 2000 tallet. Dette kan bli starten på et lignende eventyr erindret jeg lykkelig. Tyngdepunktet av smerten var da ujevnt fordelt på Haags beboere. Men så brukte jeg den nyervervede empatien fra kurset på meg selv. Vi hadde blitt 20 år eldre, iallefall de fleste av oss, så en repetisjon var nok ikke aktuelt. Det skulle vise seg å stemme bra, i allefall for min del akkurat den kvelden. For etterpå var det duket for middag. Det var starten på slutten for min del. Maten og selskapet var "altfor" god.
Faktisk ekstremt nydelig. Så bra, at mitt valg etter maten om å ringe min sønn fra hotellrommet kl 22, var fatalt. Smekkmett og lettere nypudret av vin sovnet jeg glamorøst og våknet av at nabokameraten kom hjem kl 02. 4 timer med fest var tapt for alltid. Men jeg sovnet likevel med et smil, for dette var en riktig behaagelig opplevelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar