Lock stock and two smoking barrels

Fredspallaset i Haag. Etter gjerdet å dømme er vi ikke helt i mål, men man skal sikte høyt.

Da var det duket for en helg som startet med god informasjon om "state of the Union" status fra leiinga og litt om hva som rører seg i våre programmer. De kommende generasjoner kan bare glede seg. Snart vil det som skjedde med å vaske klær, skje med fiskeindustrien.  En slags digital renselse av næringskjeden.

Segway i Haag får frem latteren (Anonymisert illustrasjon)

Så var det tid for litt aktiviteter. Noen skulle på kanalbåter, andre skulle på rebus og jeg var klar for en susende Segway tour of den Haag. Man skal entre denne vinglete elektrisk drevet to-hjuls balansemaskinen med samme mot som Kong Ricard Løvehjerte entret Westminster Abbey etter å ha tatt sin far av dage. Man føler seg som en konge. På strake bein. Det samme  formante instruktøren myndig.  Jeg valgte likevel å beholde en lett svikt i knærne for balansens skyld, og det hele gikk rimelig bra.
Helt til en av våre kvinnelige konsulenter suste forbi i stor fart, med helt strake ben. Forbauset tenkte jeg at dette var veien å gå. Så jeg strekte beina helt ut, men Segway'en gikk da fullstendig bananas.  Den skjøt av gårde som en rakett. For sent å bremse, innså jeg at et verdig hopp fra kjøretøyet var eneste vei ut. Av økonomiske årsaker bestemte jeg meg for å ta sjansen på å holde fast på Segway'en så den ikke skulle bli skadet av mitt overmot. Jeg beregnet ukalkulert at dersom man hoppet av i toppfart og roterte 180 grader sammen med doningen, så skulle nok ikke mann og mus gå i bakken. Det stemte ganske godt. Bare noen avtagbare gummimatter vi sto på forlot skuta. Det hele så ekstremt farlig og rotete ut på avstand, og det var det.

Etter dette mestret jeg monotohjulssykkelen, og hadde ikke flere sammenlignbare episoder. Faktisk så bra at jeg til slutt spiste is og kjørte Segway samtidig.

Nixon ville ha vært stolt, for de som kjenner til historien om tyggegummien og heisen.

Vi kjørte i Haags smale gater og fikk sett kirker, parlament og helt til slutt, fredspalasset.

Segway var en fin måte å bevege seg rundt på

Nederlands personlige vri på "Make love, not war"

En flamme som er sanket fra 5 kontinent er ment å brenne der for fred til evig tid. I likhet med "blodbøken" i Shannaras krøniker skal den være grenseforsvaret mot de onde maktene.

Etter turen var det duket for en pause, enten til litt sightseeing, shopping, begge deler, eller ganske enkelt hvile på hotellrommet før det var middag. Jeg gikk meg en tur i handlegaten, og jeg har aldri i mitt liv sett så mange mennesker langs en gate før. Den var fullpakket, og nær alle så fornøyde og blide ut.

Ganske sannsynlig også en fin destinasjon for de som liker shopping, altså, bra by.
Etterpå var det duket for en bedre middag.

South of Houston var kveldens valg for en bedre middag

På menyen var mye godt i kjøtt, fisk og vegetar

Maten i Nederland er god. De kan sine ting, det er bra sikkert. Den smakte aldeles nydelig, og både selskapet og stemningen toppet nesten kvelden før. Her stiftet jeg bekjentskap med en ny Whiskey, Jim Beams double oak whiskey bourbon, on the rocks. Den godgjorde seg i 10 minutter før første smak. Dette kan bare betegnes som den beste whiskeyen jeg har prøvd. Alle bourboner er whiskey'er, men ikke alle whiskeyer er bourboner, og dette var virkelig en god en.

 Atmosfæren i byen er god og intim. Den virker noenlunde trygg for det meste, også for de som liker å ta seg en tur ut etterpå.

The Fiddler, en romslig og fullpakka pub

Etterpå gikk turen til et diskotek i en kjeller.
En gylden regel er what happens on tour, stays on tour. Det prinsippet bryter jeg vel ikke ved å si at dette var akkurat like morsomt som i 2000, og jeg tør våge påstanden at stemninga var like høy.

Dagen etter var det Amsterdam som sto for tur, og alt var som i Haag, bare større. Så var det duket for retur til Norge. Dessverre var flyet kansellert og som straff havnet vi på et Hilton hotell. Etter sigende er dusjen på disse hotellrommene så stor at man blir tørr før man går ut av den. Det stemte bra. Ellers kom vi oss med et fly fra morgenen av, og etter en laang dags reise var vi vel hjemme igjen. I likhet med livet selv endte turen som den startet, i regn og mørke. Uansett er vi heldige som kan se oss tilbake og si: vel blåst!

Nytt bekjentskap for turen, Jim Beam Double oak, twice barreled.

En by til behaag

I tungt regn og mørke fødtes turen. I likhet med et barn kom den til verden  i smerte. Innestengt i timesvis i små rom, presses man ulidelig sakte gjennom trange kanaler til man endelig skimter lys i tunellen og er fremme i lyset. For Nederland var virkelig som å komme til paradis. Her er det fortsatt sommer, og en varm vind og strålende sol møtte oss bleke nordbaggare. Etter uker, nei det som føltes som måneder i mørke fødtes vi på nytt, døpt i solen. Men det var enda ikke over. Vi skulle gjennom en aldri så liten hjernevask. Det hele tok noen timer. Begrepene lyst på, kjøpte og mett, vart effektivt byttet ut med behov, hyre og hva for å få jobben gjort. Det skulle bli en effektiv vask, og utstyrt med ny innsikt og nye spennende begreper inntok vi litt senere hotellet.
De fleste av oss hadde gode nyfødt instinkter, og grep etter en øl. Primær refleksene fungerte altså som de skulle, og barnet var friskt og sunt, og Gud så det var godt. Ved tildeling av rom fikk jeg den tunge beskjeden. Jeg skulle dele rom med samme romkamerat som på den infamøse helga på Oppdal på 2000 tallet. Dette kan bli starten på et lignende eventyr erindret jeg lykkelig. Tyngdepunktet av smerten var da ujevnt fordelt på Haags beboere.  Men så brukte jeg den nyervervede empatien fra kurset på meg selv. Vi hadde blitt 20 år eldre, iallefall de fleste av oss, så en repetisjon var nok ikke aktuelt. Det skulle vise seg å stemme bra, i allefall for min del akkurat den kvelden. For etterpå var det duket for middag. Det var starten på slutten for min del. Maten og selskapet var "altfor" god.

Faktisk ekstremt nydelig. Så bra, at mitt valg etter maten om å ringe min sønn fra hotellrommet kl 22, var fatalt. Smekkmett og lettere nypudret av vin sovnet jeg glamorøst og våknet av at nabokameraten kom hjem kl 02. 4 timer med fest var tapt for alltid. Men jeg sovnet likevel med et smil, for dette var en riktig behaagelig opplevelse.

Helgatur til Nederland

Det er torsdag, og det nærmer seg helgatur til landet under vann. Det skal bli spennende å se om vannet renner oppover når man tømmer glasset. Jeg skal sitte på med Maritechs egen 'Ops I did it again' Britney til og fra flyplassen. Selve flyturen vil skje i en hardpakket metallklump og det hele sies å ta under en halv dag.
Jeg har sjekket litt hva som er mulig i treskolandet. Det er selve hovedstaden vi skal til, altså et stjernespekket team med ekstremt kloke hoder skal til dyst. Vi er klare for Nederland, men er Nederland klare for oss. Minner fra firmaturen til Oppdal på 00' tallet flimrer i bakhodet. Vi var bare oss selv, og vi snudde opp ned på hotellet. Hotelldirektøren kom ned ens ærend til søndagsfrokosten og proklamerte at han trodde datafolk var noen skikkelig trauste og treige typer. Men nå visste han bedre. Han hadde faktisk aldri hatt en større fest på hotellet noensinne, og enda bedre, ingenting var blitt knust eller ødelagt. Det var vel nærmest som et mirakel for en innlanding, men for kystfolk, hvis bein hadde balansert halvlitere til havs i generasjoner, gikk det som en lek. Som ved en tilfeldighet har naturlig seleksjon og utvalg skapt en hel landsdel skapt for å feste hardt uten å ødelegge noe som helst.
Vi får se hvordan det blir på denne turen. Prosentvis er det blitt adskillig færre av de som er født i et saltkar, men samtidig er det slik at man skal skue hunden på hårene.
Jeg skal prøve å forklare litt for de som ikke er født inn i 80 tallet.
På generell basis har antallet revisjonister i samfunnet økt betraktelig, og feilmarginene er blitt ørsmå. Men det har DD oppveid på få år. En frisk luft av glemsel brer seg i lokalet rundt slike mennesker, til forskjell for bebrillede revisjonister uten andre ting å holde på med enn å passe på andre enn seg selv. De er vi vel, de aller fleste oss, blitt inderlig lei av?