Australia dag 22 - Sirkelen sluttes

Australia dag 22
Sirkelen sluttes

Jeg er på flyplassen i Brisbane, på vei til Oslo via bangkok.
Jeg faller i tanker om at rett før jeg skulle dra, traff jeg på det som var hybelkameratene mine i Ipswich Street. Du forsvant? Sier de noe undrende. Hvor har du vært? Jeg forteller litt om at jeg stakk fra været, og hva man kunne finne på i Cairns.
Her er det bare 1 grad nå. Han spør litt om episoden i parken. Det er vel det samme i hele verden med guttegjenger og parker, sier han. Selv har han hatt en lignende opplevelse bare for noen dager siden, sier han idet jeg trekker pusten. Det er litt vanskelig sier han. En guttegjeng fra afrika plukket steiner for å bruke som slosshansker. Jeg var alene, men siden jeg er kokk hadde jeg med en koffert full av kniver. De kunne bare ha prøvd seg, med mine 100 kg skulle de ha fått kamp, sier han og gliser bredt. Men så blir han alvorlig. Mange er under 16 år. De er så unge. Og dessuten kommer jeg selv i trøbbel dersom det skulle bli bråk. Gratis advokat har de også. Samme i Norge sier jeg. Han forteller videre. En av de går rett på meg og stirrer meg i øynene. Jeg viser ikke frykt så han tar en ekstra runde. De skulle til å gå på meg, så jeg fant frem knivene og hadde de lett tilgjengelig. Men plutselig forsvinner de, og jeg hører lyden av fire dører som smeller igjen. Der kommer det 4 politi rundt hjørnet. Det går opp for meg at jeg står der alene, sent på kvelden, med japanske kokkekniver av beste kvalitet frem i dagen, uten noen god forklaring. Nå er det plutselig jeg som kan komme i trøbbel, sier han. Og her er problemet, de slipper inn masse folk fra afrika, de fleste jobber ikke fordi de ikke får, og må få penger av meg og deg. Politiet kan ikke beskytte oss mot disse gjengene selv om de gjerne vil. Og selv om vi ville beskytte oss med våpen eller kniver, kan vi ikke gjøre det, for da kommer vi selv i trøbbel med politiet. Jeg nikker, høres veldig kjent ut igrunn. Samme problemet i europa og hjemme også. Både oss og politiet er maktesløse, sier han. Tja, sier jeg, dere får danne en vigilante da. 
Vi prater litt om løst og fast. Den litt dystre stemningen letter.

Han sier, du må komme tilb... Er du premium passasjer? Jeg rives ut av tankerekken og rister på hodet, sier unnskyld og smiler beklagende. Jeg gikk litt feil. Hun sukker, og vifter litt med hånden som om jeg var en liten mygg. Noe oppgitt gjør hun et unntak denne gangen, men husk å gå rett neste gang sier hun myndig. Jeg er på flyplassen i Brisbane. Og har gått litt feil. Denne skranken var nok bare ment for de rike, og ikke for mellomklassen. Sånn.

Nok en gang blir jeg stoppet av en gammel frue ved bagasje sjekken. Jeg er pent antrukket og ser presentabel ut, men de stanser meg likevel, tenker jeg forundret. Jeg minnes det første som skjedde ved utreisen, og lurer litt på hva det er denne gangen? Det skal bli litt anderledes. Hva har du i bagen? Hun peker på min ny erhvervede camel mountain trillekoffert og hever øyenbrynene. Giftige substanser, eksplosiver? spør hun alvorlig. Spørsmålet er som tatt ut av Harry Potter, men jeg klarer akkurat å la være å le. Heldigvis. Open your bag, please sir. Jeg gjør som hun sier. Hun titter i bagen og smiler for første gang. That would be all sir, have a good flight.  
Jeg er forkjøla. Og med tanke på min tidligere epistel mot forkjølte mennesker på reise i lufttette rom, prøver jeg nok en gang å gjøre om billetten. Men de sier jeg må jeg reise i dag. Så jeg spør de i skranken om de kanskje har en ansiktsmaske eller noe så jeg ikke smitter de andre? Hvis du føler deg uvel, kan jeg sende deg med en flight i morgen, sir? Nei, takk, jeg klarer turen, men jeg kan smitte andre, gjentar jeg. Hun som sjekket meg inn i premium skranken deltar i klargjøring av gate’n og overhører samtalen vår uten en mine. Mask, sier hun plutselig, og ler høyt. Ha-ha-ha. Jeg scorer ikke poeng hos overklassedamene, det er sikkert, tenker jeg mutt.

Men jeg fikk henne om annet virkelig til å smile, ja faktisk le høyt. Mens sjokket siger inn tenker jeg på den gangen Flatlands ubeskrivelig vakre partner, tause Birgitte fra Casino, lo høyt og lenge da jeg sa at Aristoteles spilte dum for å få de til å åpne seg, og slik vinne diskusjonen siden. Foreleseren med hovedfag advarte da alle myndig mot å levere oppgaver med slike antydninger, da kom han til å stryke oss. Filosofene hadde aldri slike baktanker. Okay, right, tenkte jeg.

Etter litt tid kommer vertinnen tilbake og sier at alt er klart. Setene ved siden av deg er ledige og du kan få en maske. Jeg kom nesten først inn i flyet.

Vel inne får jeg paracetamol, maske og en hel seterad for meg selv. Jeg ser på masken og de tomme setene. Så mye privatliv og god plass har jeg kanskje aldri hatt i et fly noensinne. Moralen ved historen må være at selv om man ikke er millionær, kan man likevel ende opp med å ha en hel seterad på Thai airways for seg selv. Bare man har et skikkelig ondsinnet virus. Jeg ler og ser på ansiktsmasken, meg selv, og synes kanskje det ser litt vel mye ut. Kanskje noen tror jeg er smittet av noe virkelig farlig og blir redd, tenker jeg og tar masken av. Jeg bestemmer meg for å bruke den kun når jeg må hoste eller nyse. For miljøets skyld. 

Underveis kommer en annen og dumper ned i setet ved siden av. Jeg er forkjølt, advarer jeg. Det går bra, sier han og hoster intenst. Partner in crime. Snart sitter det mistenkelig mange rundt meg og hoster. Kanskje jeg har startet noe, tenker jeg fornøyd.

Jeg kommer litt i snakk med den forkjølte sidemannen. Han er salesmanager for et stort selskap i Melbourne, men bor med sin kone og barn langs solkysten nord for Brisbane.

Vi snakker en stund om løst og fast. Han reiser mye, og knuser tid med drinker.

Han nyter lange spaserturer, dykking og fiske. Jeg spør om han har hørt om det som har skjedd med revet mellom Papa New Gunea og Cairns? Nei, sier han, ikke hørt om det.

Jeg blir slått av undring hvor lite informert befolkningen selv er om tilstanden til revet i Australia.

Vi lever kanskje alle i våre egne bobler, og tenker lite på ting vi føler er utenfor vårt interesse område eller har makt til å endre.

Men dykke og fisketurene hans blir nok definitivt ikke det samme fremover.

På bare 7 måneder har nesten alt korallrev fra Papa New Gunea til Port Douglas dødd. Dersom havet fortsetter å bli varmere, vil det aldri komme seg igjen. Klarer vi å snu det, vil det komme seg på 8-10 år. Lite tyder på det. Nå sier de at vi bare har tre år på oss. Det tar to timer bare å fly med kommersielt jetfly over den berørte strekningen. Rett sør for Port Douglas er Cairns. Området ned til Townsville står for tur? Kanskje helt ned til Brisbane? Omfanget av katastrofen er intet mindre enn utrolig.

Et av verdens underverk er i ferd med å forsvinne.

Vel fremme i Oslo, har jeg god tid til å fordøye inntrykkene fra turen. Ikke visste jeg at blekingen hadde kommet så langt, og gikk så fort, at det kanskje var siste sommeren korallene utenfor Cairns fortsatt var i live til glede og beskuelse. I tillegg til å nesten stoppe helt produksjon av strøm ved hjelp av kull og fossilbaserte kilder, bør man faktisk samle inn CO2, og lagre det i grunnen. Jeg mintes en artikkel om temaet, teknologien finnes, det er bare å sette i gang.

En mor setter seg ned med datteren sin og lar henne spille litt piano. Skjønnhet, musikk, kunst og ja, alt som er usigelig vakkert evner å røre noe grunnleggende ved oss mennesker, tenker jeg. Det går opp for meg at prosjektet har dobbel betydning. Både for oss, våre barn, og livet i revene.

Australia dag 21 - Globetrottere

Australia dag 21 - Globetrottere

Du må bytte bakdekk på Ducatien. Mike hos Minicar Rentals sier jeg må på service på en butikk noen gater unna. Du kan spørre etter Mick. Det kan ta to timer, advarer han. Jeg drar dit. Og for en butikk jeg fikk oppleve. Det første som møter meg i døra er en Enfield. Samme type som de lager i India.

Til høyre står en lang rekke med fantastiske Triumph’er. Det skinner av lakk og krom innover lokalet. Til venstre står en annen av mine favoritter, KTM dirtbiker. Litt lengre inn, bak en GSX 1100 RR står sportssyklene. I et speil på veggen kan jeg se at uttrykket mitt har endret seg til en slags ekstase. Nær identisk med det uttrykket noen får når de møter en kjendis første gang. 

Okay, nettopp sånn føles det sikkert. I disse tankene åpenbarer selve høydepunktet seg.  En møkkete DT650 med safaritank og knastedekk. På styret henger et kart hvor det står 3300 km på 6 dager. Mens jeg studerer skjønnheten kommer en hardbarka mc kar med skjeggstubb, glattslitte skinnklær, dongerivest og en voksende kulmage inn. Jeg fylles automatisk av respekt. Disse karene er de virkelige mileslukerene langs veiene. So you Concered Cairns, did you, sier han og peker på singleten min. Jeg smiler litt avvæpnende. Ja, jeg har kjørt, klatret, dykket, flydd, hoppet i fallskjerm og padlet gjennom en hel del her i Cairns, så ja, jeg har vel på en måte det, sier jeg litt sjenert. 

Mine turer blir jo ingenting i forhold til de lange og krevende ekspedisjonene slike karer som dere gjennomfører. Og det mener jeg faktisk. Det ikke særlig tvil. Alle timene slike bikere uten å mokke sitter limt til setet, er utrolig. Måten de får oppleve verden på er ganske fantastisk. Tenk på den friheten, alt de har sett, opplevd og erfart, tenker jeg og peker på skiltet til Safariutgaven. Han leser. Ja dette var litt av en tur på unsealed roads, sier han. Se slitasjen på dekket, den kommer av asfaltveier. Vi kommer i snakk. Han reiser Australia rundt med en BMW GS1200. Han legger ut, og jeg sluker hvert ord.

I have to plan my route for sealed roads sier han. Jeg spør hva sealed er. Asfaltert svarer han. My bike is mostly set up for that. Vi snakker dekk, størrelse på bensin tanker og mulige ruter. Han drar frem en nødpeiler. Denne er ganske kjekk sier han. Vi diskuterer litt om inmarsat og irridium.

Tiden går fort i slikt celebert selskap.
Your tire is done!

De hadde den beste instant kaffen jeg noensinne har smakt der, men jeg rakk ikke engang å drikke den opp. Tiden går fort i godt selskap.

For det var så utrolig mye spennende der. Bukser som så helt vanlige ut, men som hadde mc armering.

GPS’er. Alt man måtte begjære for eventyr. Etterpå går turen til hotellet for en hyggelig middag ute.

Jeg arrangerer for en uke til i Cairns. Det skulle likevel bli siste kvelden i Cairns. Billettene jeg betalte 200 dollar ekstra for å kunne endre, lot seg likevel ikke endre på et så sent tidspunkt. Jeg blir altså nå noe ufrivillig dratt tilbake til hverdagen allerede på tirsdag. Jeg tenker på filmen Matrix og mr Andersons ord: Everything that has a beginning has an end.

På seteryggen foran meg ruller en film om en mann som til forveksling ligner narkobaronen Escobar. Controls står det under. Jeg gjesper og kjenner at jeg er litt trøtt, tross alt, og dupper av.